10. Foredrag.
Haag, 29. mars 1913.

Vi har sett at der finner forandringer sted i det menneskelige vesen under en antroposofisk eller esoterisk, okkult utvikling, som drives alvorlig og De har kunnet se at der i vår fremstilling er lagt hovedvekten på de forandringer, som så å si blir opplevet i det indre. Man må meget nøye holde disse forandringer i det indre, ut fra de beskrivelser som det klarsynte blikk kan gi av det, som det oppfatter utenfra, — det er naturligvis noe annet. I den egentlige esoteriske utvikling er det jo først og fremst viktig, at man vet, hva som foregår i menneskets indre og hva som venter en, når man gjennomgår en okkult utvikling. Interessant, om enn kanskje ikke så viktig er de forandringer, som blir synlige for det ytre klarsynte blikk. Og vi kunne da, som en kort karakteristikk si: Det, som iakttas i det indre, som om de enkelte dele av det fysiske legeme så å si blir bevegelige og uavhengige, det viser seg for det klarsynte blikk, som altså ikke innenfra opplever forandringene i det fysiske legeme, men som betrakter det utenfra, — det viser seg derved at det fysiske legeme hos et menneske, som er i okkult utvikling, på en måte deles, spaltes, — og derved at det spalter seg føler det klarsynte blikk — at det går fra hinannen. Hos en personlighet, som alltid trenger dypere og dypere inn i sin okkulte utvikling, ser man, når man møter ham på et bestemt tidspunkt at det, som det klarsynte blikk ser som det fysiske legeme har en bestemt størrelse, — møter man ham igjen efter års forløp, så er det fysiske legeme blitt større, vokset. Der gis altså en sådan vekst av det fysiske legeme ut over den almindelige fysiske størrelse, dette betinges alene av at det fysiske legeme blir mere skyggeaktig. Man ser av dette: Når den det gjelder utvikler seg får han et legeme, som alltid blir større og større, men det er så å si sammensatt av enkelte dele og disse enkelte deler viser seg for èn, som det man i det okkulte sprog kaller imaginasjoner. Alltid mer og mer viser det fysiske legeme seg hos et menneske som er iferd med å utvikle seg okkult som en sum av imaginasjoner, — at på en måte i det indre levende, bevegelige billeder — og disse billeder er og blir alltid mer og mer fengslende, — for disse billeder er ikke tilfeldige. De er i begynnelsen, når den det gjelder står i begynnelsen av sin okkulte utvikling, ennu ikke særlig betydningsfulle. Allerminst er de betydningsfulle, når det klarsynte blikk betrakter et ennu ikke okkult utviklet menneskelegeme, da ser man en del billeder, imaginasjoner. Den fysiske materie forsvinner for det klarsynte blikk, istedet trer imaginasjonene frem, — men de er skjøvet sånn inn i hinannen at de ikke viser det tiltalende, i det indre lysende billede av et menneske, som befinner seg i en okkult utvikling, men viser seg som en i seg formørket materie. — Men det viser seg hos det ennu ikke utviklete menneske også som deler og hver del står i forhold til noe i makrokosmos. I hovedsaken kan man adskille tolv deler. Hver sånn del er egentlig et billede, et billede av en del av den store verden. Ser man alle deler samtidig, har man følelsen av at en eller annen maler har skapt miniatyrbilleder, tolv stykker, og har av dette skapt menneskelegemet. Når nu mennesket er iferd med å utvikles okkult, så blir disse billeder alltid større og større, men også stadig mere tiltalende, lysende innenfra. Det skyldes at hos et menneske, som ikke er okkult utviklet blir makrokosmos bare avbildet i sin ytre skikkelse, men hos et menneske, som gjennomgår en okkult utvikling viser der seg mer og mer i billedene også det åndelige innhold av makrokosmos. Så viser den okkulte utvikling seg sånn for oss at det menneske, som står i en okkult utvikling fra å være et helt og holdent fysisk mikrokosmos alltid mer og mer blir et åndelig mikrokosmos. Det vil si at der alltid mer og mer viser seg billeder ikke bare av planeter og sol, men også av åndelige vesener fra de høyere hierarkier. Det er forskjellen på et menneske, som gjennomgår en okkult utvikling og på et menneske, som ikke gjennomgår en okkult utvikling. Og alltid høyere hierarkier viser seg, jo mer et menneske trenger frem i sin okkulte utvikling. Man lærer alltså så å si å kjenne verdens sammenheng, når man klarsynt ser på det fysiske menneskelegeme.

Det eteriske menneske, viser hos en person, som ikke er i okkult utvikling verdens tilblivelse, det som følger hinannen i tiden. Det viser hvordan planeter og sol eller også menneskelige kulturer på jorden eller enkelte mennesker gjennom sine inkarnasjoner forandres, hvorledes de viser seg i de på hinannen følgende utviklinger. — Eterlegemet er altså egentlig en forteller. Det forteller verdens utviklingsgang. Mens menneskets fysiske legeme er som en sum av malerier, malt av en fremmed maler, viser eterlegemet seg som en art forteller, som forteller verdenshistorien selv i dens egne indre hendelser. Og jo mer et menneske er opptatt med okkult utvikling, jo lenger rekker fortellingene. Et menneske, som er nådd forholdsvis kort i okkult utvikling, viser kanskje for det klarsynte blikk et par generasjoner, de som er like før ham i den fysiske arvrekke — for denne utveksling viser seg også i det menneskelige eterlegeme. Men jo lenger et menneskes okkulte utvikling rekker, jo mer er det mulig å se menneskehetens kulturer i eterlegemet, de enkelte inkarnasjoner av denne eller hin individualitet, ja mulig å stige opp til den kosmiske tilblivelse og til den del, som ånder av de høyere hierarkier har i denne kosmiske utvikling.

Menneskets astrallegeme sees jo for den almindelige betraktning så å si bare i sitt indre skyggeaktige billede, gjennom tanke— vilje og følelses opplevelser, det blir alltid mer og mer uttrykk for det, som mennesket er verd i kosmos. Jeg ber Dem ta dette, som noe meget betydningsfullt: Astrallegemet hos et menneske, som er i okkult utvikling blir stadig mer og mer uttrykk for menneskets verd i kosmos. Vi har jo skildret hvorledes vi kom til det at astrallegemet i sin uropprinnelse er en stor egoist, — hvorledes en okkult utvikling må overvinne dette, gjennom at personlige interesser heves opp til verdensinteresser. Iakttar man astrallegemet hos en person, som er i okkult utvikling, da vil man i dette astrallegemet se, — alt eftersom det gir seg tilkjenne i skarpe falske toner eller i harmoniske rene toner, vil man se om den angjeldende personlighet har ledet sin okkulte utvikling slik at han har vedblitt å være forbunnet med sine personlige interesser, som det ble talt om, eller om han virkelig har gjort verdensinteresser til sine. Det, som kan vise seg i astrallegemet hos en personlighet, som står i en høyere utvikling, når denne utvikling er ført ut fra en riktig okkult moral, er at vi i det kan se hvor vidunderlig mennesket blir ved at det løfter sine interessers horisont utover det personlige og inn i det alment menneskelige og utvider det til å omfatte de store verdensinteresser. Astrallegemet blir alltid mer strålende, alltid mer sollignende, når mennesket alltid mer og mer lærer å gjøre de felles menneske og verdensideer til sine.

Menneskets Jeg viser — jo lenger mennesket når fremover i sin okkulte utvikling, en stadig økende tendens til å splittes fra hinannen — til å dele seg. Det sender likesom ut sin bevissthets innhold. Dette bevissthetsinnhold gjør på en måte tjeneste som bud. Ja, hvis mennesket vil lære å kjenne et vesen av englenes hierarki, så er det ikke nok at han bruker de almindelige erkjennelseskrefter. Hvis han virkelig vil lære det å kjenne, da må han kunne flytte en del av sin Jegbevissthet inn i det vesen av englenes hierarki, som det gjelder. Ethvert vesen, som vi vil lære å kjenne, kan vi bare lære å kjenne, hvis vi flytter vår jegbevissthet inn i dette vesen. Jeget har en trang i seg til å flytte over i et annet vesen og til å la det, som først har levet i oss, leve videre i dette. Denne tendens viser seg på det menneskelige vesens lavere mennesketrinn, på det almindelige menneskes tilværelsestrinn, i en viss trang til å fjerne sin bevissthet fra seg selv, — det viser seg i trangen til søvn. Og det som sjelelig sett driver mennesket til å sove, det er helt og holdent den samme impuls, som ved en høyere utvikling av bevisstheten leder over i, — ikke den ubevisste søvnens verden, men over i englenes eller formens ånders eller høyere hierarkiers bevissthet. Man kan altså uttale den paradoksale setning: Hva betyr det å lære å kjenne en elohim, en av formens ånder? Det betyr å ha utviklet seg så langt at man er istand til å sove over i en elohims bevissthet og våkne opp i en elohim med den bevissthet, som er denne formens ånds egen bevissthet. Denne ånd, som tilhører de høyere hierarkier. Det å lære å kjenne et høyere vesen vil si: å gi opp sin egen bevissthet slik, som man gir den opp i søvnen — men de høyere krefter, som er våknet i en gjør at man kan oppgi den slik, at denne bevissthet våkner opp og lyser en imøte som dette høyere vesens bevissthet. Således blir astrallegemet under en riktig okkult utvikling en sol, som stråler sine verdensinteresser ut, men jeget blir, når det utvikler seg, som planetene, som kretser rundt astrallegemets sol og som ved sin kretsen møter andre vesener og idet de møter andre vesener bringer de bud til menneskets erkjennelse om disse andre vesener. — Således viser virkelig astrallegemet og jeget hos et menneske, som er i okkult utvikling billedet av en sol — det er astrallegemet — omgitt av sine planeter — det er et antall av mangfoldiggjorte jeger, som sendes inn i andre vesener, således at mennesket gjennom det, som hans mangfoldiggjorte jeg stråler tilbake til ham av disse andre vesener, lærer å kjenne disse andre veseners egenart. –

Og den følelse, som man har når man lærer å kjenne de høyere hierarkier i deres indre vesen, — (ved hjelp av det fysiske legeme og eterlegemet lærer man å kjenne dem i deres ytre vesen, — deres indre vesen lærer man å kjenne ved hjelp av astrallegemet og jeget, man kommer ved hjelp av astrallegemet og jeget så å si i samkvem med disse vesener fra de høyere hierarkier,-) denne følelse er som om man helst ville gjøre sitt astrallegeme til en sol og skille ut fra seg selv ett jeg, som har en tilbøyelighet til å dukke ned i englenes hierarki, et annet jeg, som har en tilbøyelighet til å dukke ned i erkeenglenes hierarki og ennu et annet jeg, som har en tilbøyelighet til å dukke ned i formens ånders hierarki. Et fjerde jeg har en tilbøyelighet til å dukke ned i bevegelsens ånders hierarki, et femte jeg dukker under i visdommens og viljens ånders hierarki, et sjette jeg i cherubims hierarki og et syvende i serafims hierarki. Det er mulig at mennesket, når det utvikler sitt vesens fire dele og hever denne utvikling opp på et høyere trinn, i virkeligheten kommer til en sånn opplevelse, som vi nettopp har karakterisert. — Dette er mulig, men ved siden av at mennesket når frem til en slik utvikling av sine jeger, som jeg nettopp har antydet, kan det nå frem til en på en måte ennu høyere utvikling av sine jeger. —

Når nemlig jeget utskiller syv jeger, gjennomgår det selv som det ottende jeg, som er blitt tilbake, en høyere utvikling. Altså vil De være så snill å se på saken slik: Vi har menneskets opprinnelige jeg, som er gitt mennesket før det gjennomgår en okkult utvikling. Så gjennomgår det en slik og derved sender mennesket syv jeger ut fra seg selv. Ved det, at det som opprinnelig er gitt ham, har kunnet sende ut syv jeger, har han måttet anvende en indre kraft. Ved at dette jeg har gjennomgått dette, er det steget ett trinn høyere opp. Nu ber jeg Dem om å være oppmerksom på, at det som jeg har skildret her, så å si i sin ekstrem, — det fullbyrder seg litt efter litt. Det menneske, som gjennomgår en okkult utvikling er ikke med engang en fullkommen sol i sitt astrallegeme omgitt av jegets planeter. Man oppnår først en ufullkommen soltilstand, en ufullkommen utvikling av sine planetariske jeger, — det foregår alt litt efter litt, men derved foregår også utviklingen av det almindelige jeg til et høyere jeg langsomt og litt efter litt. Når denne utvikling er nådd frem til et bestemt punkt, når altså jeget er nådd høyere og høyere opp, da byr litt efter litt den mulighet seg å kunne se tilbake på sine tidligere inkarnasjoner. Jeg viser dere altså her et punkt, hvorfra det er mulig å se tilbake på sine tidligere inkarnasjoner. Det er utviklingen av jeget utover seg selv, slik at det med de krefter, som gjør det mulig for det å nå utover seg selv også får muligheten til å se igjennom de høyere hierarkier. Man kunne altså si, at mennesket for det klarsynte blikk gjennom en okkult utvikling med hensyn på sitt jeg og astrallegeme blir lik stjerner, lik stjernesystemer.

Dermed har jeg mer eller mindre skildret for dere, hva som viser seg for det ytre klarsyn, når det ser på en annen person, som er blitt klarsynt, mens jeg i de foregående foredrag mer har skildret hendelsene som indre hendelser. Ennu noe viktig må sies, som på en måte vil komme til å utføre videre en antydning, som allerede er gjort. Mennesket når, som De ser, når det altså utvikler sitt jeg og sitt astrallegeme frem til å se en verden som før var tom, oppfyllt med vesener fra de høyere verdener, de høyere hierarkier — engler, erkeengler, archai osv. — Nu kunne De komme til å spørre, forandrer også naturens riker seg for menneskene? Og virkelig — naturens riker forandrer seg ganske betraktelig. Ser De, jeg har allerede før Sagt Dem, at for den klarsynte viser det fysiske legeme seg som en samling av malerier, som altså blir mer og mer lysende jo mer personligheten går frem. Hvorledes er dette hos dyrene? Ja, ser man på dyrene så forandrer også deres fysiske legemer seg for det klarsynte blikk i imaginasjonen og man vet da, at dyrene ikke er det som de syntes å være ut fra maya, men de er imaginasjoner, det vil si, de er imaginasjoner tenkt ut fra en bevissthet. Hvem tenker altså dyrene i imaginasjoner? Hos hvem er de imaginasjoner? I sine ytre former er dyrene og plantene, men plantene mindre enn dyrene og minst mineralene Ahrimans imaginasjoner. –

Våre fysikere søker i de ytre naturriker naturens lover, — den okkult erkjennende kommer mer og mer dit, at de ytre naturriker, forsåvidt som de viser sitt materielle vesen er Ahrimans imaginasjon. Vi vet jo at gruppesjelene ligger til grunn for dyrene. Gruppesjelene er ikke Ahrimans imaginasjoner, men de enkelte dyr er i sin ytre skikkelse Ahrimans imaginasjoner. Når vi altså har 1øvens verden, så tilhører gruppesjelen så å si de gode åndelige makter og Ahrimans kamp mot de gode åndelige vesener består nettopp i at han putter deres gruppesjeler inn i de enkelte individuelle dyreskikkelser og preger disse med sine imaginasjoner. Den enkelte løve, slik som den løper omkring i verden derute er av Ahriman påtvunget gruppesjelen. Således forvandler den verden, som omgir oss seg litt efter litt til noe ganske annet enn hva den synes ut fra maya. –

Nu vil jeg gi dere en sort skjematisk tegning, så at dere dog har noe, som dere kan føye de tanker, som har åpnet seg for oss under denne cyklus likesom trinnvis oppover en stige. Først tegner jeg nu til venstre det som vi kan kalle det almindelige menneskes inndeling i fysisk legeme, eterlegeme, astrallegeme, fornemmelsessjel, forstands eller følelsessjel, bevissthetssjel, åndsselv, livsånd og åndsmenneske. Slik kjenner vi menneskets inndeling. Jeg vil altså bare betegne det med streker. Det indre er fornemmelsessjelen, forstands eller følelsessjelen, så kommer bevissthetssjelen og derefter åndsselvet — de andre deler tenker vi oss, vi har ikke bruk for dem idag. Menneskets konstruksjon viser seg i det ytre slik, at det legemlige er tilstede i de tre nederste deler, det som opplever det sjelelige i de tre mittre deler og åndsselvet så å si nesten ikke er tilstede uten som et fremtidsperspektiv i mennesket. Når mennesket gjennomgår en okkult utvikling, så gjelder det først og fremst at noe i selve sjelen undertrykkes. Det er jo den første fordring for virkelig å kunne komme fremover okkult, at man sjalter ut de ytre sanseinntrykk, derved at mennesket sjalter ut de ytre sanseinntrykk forandrer nemlig den del av sjelen seg, som først og fremst utvikles ved de ytre sanseinntrykk, bevissthetssjelen. Oppfatt dette riktig: Bevissthetssjelen har for øyeblikket sin hovedutformning fordi de ytre sanseinntrykk først og fremst har betydning her. De må ikke forveksle den kjennsgjerning, at bevissthetssjelen utvikles mest ved inntrykk fra sansene med den kjennsgjerning, at disse sanseinntrykk formidles ved hjelp av fornemmelsessjelen. Når det gjelder en okkult utvikling, så må man ta hensyn til hvilke innflytelser mest styrker bevissthetssjelen. (Jeg vil altså til høyre tegne det, som i en okkult utvikling svarer til de enkelte deler av sjelen), — bevissthetssjelen hos et menneske, som utvikler seg okkult må først og fremst tre tilside. — Med dette menes altså det, som i det daglige liv frem for alt får mennesket til å betone sitt jeg, det som på alle områder får ham til fremfor alt å betone sitt jeg. — I vår tid understrekes jo dette jeg enndog på tenkningens område. Det er ikke noe man oftere hører enn: Dette er mitt standpunkt, — jeg tenker det eller det. Som om det hadde noen betydning, hva dette eller hint menneske tenker, som om det ikke meget mer kommer an på hva sannheten er. Sannt er det, at summen av trekantens tre vinkler er lik 180 grader, likegyldig er, hvilket standpunkt mennesket inntar til dette. Sannt er at hierarkiene deler seg i tre ganger tre høyere trinn regnet fra mennesket av, likegyldig er det hvilket standpunkt mennesket inntar til dette.- Altså det, som fremhever jeget trer tilbake, istedet fyller bevissthetssjelen seg, som tidligere fortrinnsvis tjente jegets utvikling, med det, som vi kaller imaginasjoner. Vi kan godt se hos det menneske, som utvikler seg okkult forandrer bevissthetssjelen seg til imaginasjonssjel.

Vi vet fra de foregående dagers forestillinger, at selv tenkningen som fortrinsvis utvikles i forstands- eller følelsessjelen, må forandre seg. Vi har hørt hvorledes den alltid mer og mer må gi avkall på å utvikle egne tanker, hvorledes den alltid mer og mer må undertrykke sin egen tenkning. Hvis det lykkes for mennesket å undertrykke det, som mennesket i dette almindelige liv har kunnet gjøre forstands- og følelsessjelen til, da går inspirasjonen inn — istedetfor det, der som almindelig tenkning, som forstands og også som almindelig følelsesliv lever i mennesket på det fysiske plan,- da forvandler forstands- og følelsessjelen seg i inspirasjon, i den inspirerte sjel. Kulturrens inspirerte verker er blitt inspirert inn i den forvandlete forstandssjel.

Fornemmelsessjelen sjaltes litt efter litt ut derved at man overhodet overvinner astrallegemet, gjør verdensinteresser til sine, og derved kommer ut over det blott og bart følelsesmessige, derved forvandler fornemmelsessjelen, alle indre impulser, indre lidenskaper og affekter til intuisjon. Istedenfor fornemmelsessjelen trer intuisjonssjelen. Således at vi her til høyre kunne tegne opp det okkult utviklede menneske om hvilket vi kan si, det består av astrallegeme, eterlegeme og fysisk legeme, — men i det indre av intuisjonssjel, inspirasjonssjel, imaginasjonssjel, som så går over i åndsselv. Og nu kan De ut fra skjemaet, som gjengir kjennsgjerningene riktig, så å si beholde, hva der er sagt i foredragene, om hvorledes mennesket ved graden av sin utvikling, graden av sin moralske utvikling øver innflytelse på sin okkulte utvikling. Et menneske, som helt og holdent er oppfylt av sine personlige affekter, personlige lidenskaper, som handler ut fra inntrykket av det, man kan kalle sine menneskelige instinkter. Hva er egentlig det? –

Et sådant menneske lever ennu helt i sin fornemmelsessjel, — det modererer ikke sine instinkter ut fra sine forstandsbegreper, — for ikke å tale om ut fra en utviklet bevissthet, det er så å si, — hvis jeg nu tegner inn den moralske utvikling i midten som denne strek — (liten pil) — bare utviklet hit til fornemmelsessjelen, det vil si, at det helt og holdent er behersket av sine personlige begjær, drifter, osv. La oss anta at et sånt menneske blir skrudd oppover ved en okkult utvikling, følgen ville bli at han forvandlet fornemmelsessjelen og at han hadde visse intuisjoner, men disse intuisjoner ville da vise seg å være hans egne personlige drifter, begjær og instinkter, som er blitt forvandlet. Et menneske, som i sin moralske utvikling var nådd til forstandssjelen, det vil si, til å ha tilegnet seg almindelige begreper, som ihvertfall med sin følelse omfatter almindelige verdensinteresser, han vil i det minste forvandle sin følelse til inspirasjonssjel og han kan nå opp til visse inspirasjoner, om enn hans klarsyn ikke er uklanderlig. Først, når et menneske med sitt jeg, virkelig er nådd til bevissthetssjelen, utvikler han forvandlingen av bevissthetssjelen i imaginasjonssjelen og det annet gir seg så å si av seg selv fordi han jo er gått gjennom de andre stadier. I vår tid må derfor et tidsmessig klarsyn gå i den retning, at det stiller mennesket som oppgave å drive sin moralske utvikling slik, at det først og fremst sjalter ut fra sin personlighet sine drifter og begjær og hever dem opp til de almindelige verdensinteresser, — det må forsøkes at et sånt menneske virkelig griper seg selv som Jeg, men griper seg selv som jeg i bevissthetssjelen. Da kan uten fare fornemmelsessjel, følelsessjel, bevissthetssjel forvandles til imaginasjonssjel, inspirasjonssjel, og intuisjonssjel. –

Når vi ser med den almindelige bevissthet på det fysiske plan, så er fornemmelsessjelen den rikeste sjel. Hvilken sum av instinkter og drifter er ikke skjult i en menneskesjel, står den aldri så lavt — hvilke drifter og begjær er ikke en menneskesjel istand til! Denne menneskesjel er allerede fattigere på forstands- og følelsesinnhold, men allerfattigst er bevissthetssjelen, — den er skrumpet inn til bevissthet om jeget: altså på en måte til ett punkt. Man kunne si at den figur, som skulle fremstille den menneskelige sjel i sin naturlige tilstand på det fysiske plan, ville se ut som en pyramide med spissen rettet oppover, (se de to trekanter), — nede ved basis summen av drifter og begjær og lidenskaper, — oppe ved spissen bevissthetssjelens punkt, — den omvendte pyramide ville da vise sjelen utviklet ut fra det sanne klarsyn. En pyramide, som har basis oventil, nemlig alle mulige imaginasjoner, som man kan gjøre seg og som der gir uttrykk for alt det, som kan gjenspeile verdensinnhold for oss og nederst som spiss har det, som er menneskets høyere egenbevissthet. Men også på en annen måte er dette skjema illustrerende. Jeg har ofte i den nye utgave av min "Teosofi" hentydet til at vi kunne si: fornemmelsessjelen er likesom det provisorisk omdannede astrallegeme, således at her kunne stilles sammen nederst fysisk legeme, så eterlegemet, så astrallegemet. Det provisorisk omdannede astrallegeme er på det fysiske plan fornemmelsessjelen, det provisorisk omdannede eterlegeme er forstands- eller følelsessjelen og det provisorisk omdannede fysiske legeme er bevissthetssjelen. Altså bevissthetssjelen har vi først og fremst lokalisert i det fysiske legeme hos det nuværende menneske, — det vil si at den benytter det fysiske verktøy, forstandssjelen er lokalisert i eterlegemet, det vil si, at den benytter de eteriske bevegelser. Fornemmelsessjelen som inneholder begjær og lidenskaper benytter de krefter, som er lokalisert i astrallegemet. Følelsen eller forstandssjelen, der som innhold har de indre fornemmelseskrefter, medlidenhetsfølelse f.eks., benytter det eteriske legeme. Bevissthetssjelen benytter det fysiske legemes hjerne.

Når på denne måte fornemmelsessjelen blir omdannet til intuisjonssjel, så må De overensstemmende dermed også forestille Dem at intuisjonssjelen har sitt verktøy i menneskets astrallegeme. Inspirasjonssjelen er den omdannete forstands- eller følelsessjel, den har sitt verktøy i menneskets eterlegeme, og imaginasjonssjelen, den omdannete bevissthetssjel har i menneskets fysiske legeme sitt verktøy. Og sammenligner De det, som jeg har oppstillet her som skjema, med det som jeg nettopp har sagt, da vil De se at De i dette skjema har et erindringsbillede. Jeg har fremstillet for dere, at det fysiske legeme, når det forvandles i imaginasjoner er et maleri av makrokosmos. De ser på dette skjema, at imaginasjonssjelen utfyller det fysiske legeme. I virkeligheten dukker imaginasjonssjelen inn i det fysiske legeme, gjennomtrenger det, således at den klarsynte bevissthet, jo mer utviklet det menneske er, som den står overfor, ser dets fysiske legeme gjennomtrengt med alltid høyere og høyere imaginasjoner, som blir innpreget det fysiske legemet fra denne persons indre. I det almindelige menneske er der en del imaginasjoner, som preget inn i hans legemes dele av høyere åndelige vesener, hos det høyere utviklete menneske viser der seg ved siden av de imaginasjoner, som opprinnelig finnes i det fysiske legemes deler — de som han ut fra sitt eget indre preger inn i sine legemsdeler, — således at det fysiske legeme som organ alltid blir rikere og rikere, hos et okkult utviklet menneske. –

Jeg ville ikke gi annet i dette skjema enn en slags notis, som sammenfatter det, som jeg har skildret i disse foredrag. Jeg gjør Dem især oppmerksom på det De ut fra dette skjema alltid i hukommelsen kan beholde at fornemmelsessjelen, følelsessjelen- eller forstandssjelen, og bevissthetssjelen snur seg, så bevissthetssjelen ikke blir intuisjonssjel, men imaginasjonssjel og at fornemmelsessjelen ikke blir imaginasjonssjel men intuisjonssjel.

Dermed har vi gitt Dem en skisse av det, som i løpet av disse foredrag kunne gis om temaet: De menneskelige hyller og det menneskelige jegs forandringer i løpet av en alvorlig drevet antroposofisk utvikling eller en esoterisk okkult utvikling, hva jo i grunnen kan falle helt sammen. De har sett hvordan vi begynte med de små, nesten ikke synbare forandringer i det fysiske legeme, som den person, som er beskjeftiget med en okkult utvikling først merker ganske svakt, de enkelte deler av det fysiske legeme blir alltid mer og mer levende i det indre, mens ellers det hele fysiske legeme hos mennesket forekommer èn levende. Så har vi sett hvorledes visse forandringer viser seg som henger sammen med veldige kjennsgjerninger i det indre liv, jegets og astrallegemets forandringer, som gir disse veldige imaginasjoner, som likesom lar oss føle oss hensatt til vår jordiske mennesketilværelses begynnelse, ja ennu et stykke utover det, som fører til Paradis- Kain og Abelmyten. De har sett hvorledes der som en real virkelighet oppstår en slags kraft i det fysiske legeme, som likesom tvinger det til å dele seg,- det holder dog sammen, det gir ikke efter fordi i den nuværende menneskehetsperiode den okkulte øvelse ikke må gå så langt, at den skader det fysiske legeme, men der gis dog en styrkegrad i den okkulte utvikling, som fører til den mulighet, at det fysiske og eterlegemet trekker til seg indre ødeleggelseskrefter og i grunnen er det alltid tilfelle når mennesket har et møte med vokteren på terskelen. Man kan slett ikke møte vokteren på terskelen, uten å stå overfor den fare å innplante visse ødeleggelseskrefter i sitt fysiske legeme og sitt eterlegeme, men enhver riktig okkult utvikling skaper samtidig motmidlene, og disse motmidler er gitt i det, som De i min: "Åndsvidenskap" finner betegnet som biøvelser, de seks biøvelser: tankekonsentrasjon, det vil si en sterk konsentrasjon av sine tanker, utvikling av et viss viljeinitiativ, en viss likevekt overfor glede og smerte, en viss positivitet i sitt forhold til verden, en viss fordomsfrihet. Den, som under en okkult utvikling parallelt med denne oppdrar sin sjel i disse egenskaper, hos ham utvikler der seg nok en viss tilbøyelighet i det fysiske legeme og i eterlegemet til å gå itu, det vil si til å oppta dødskimer i seg under den okkulte utvikling, men i like stor utstrekning, som dette utvikler seg, blir det igjen opphevet, slik at det egentlig aldri er virksomt, hvis mennesket utvikler de anførte egenskaper eller gjennom sine moralske egenskaper uten dette allerede har nok av egenskaper, som er likeverdige med disse seks egenskaper. Ennu mer enn å gi dere en fremstilling har jeg ønsket å fremkalle i deres hjerter en følelse for det, som en okkult utvikling er og hvor allsidig en okkult utvikling griper inn i menneskets vesen og hvor det forandrer mennesket. De har kunnet ane og forstå, at mennesket står overfor meget rystende og faretruende ting, når han gjennomgår en okkult utvikling, men ved siden av meget, som selv ved en teoretisk betraktningsmåte har inngydt en lett gysen, må dog hele tiden den tanke trylles frem for sjelen, der rydder bort all frykt for fare, som alene fremkaller entusiasme og viljestyrke i sjelen, — den tanke, at vi, idet vi bringer oss selv videre, fritt arbeider på den utvikling, som gudene har villet. Den, som kan forstå denne tanke i hele sin storhet, i hele dens ildnende og begeistrende omfang, — den som forstår den tanke slik, at okkult utvikling i sin beste mening står for ham som hans plikt, han føler ved siden av alle farer, ved siden av all forvirring, ved siden av alle hindringer, som er forbunnet med okkult utvikling — begynnelsen til å kunne nærme seg den åndelige verdens salighet. Den, som i disse tanker føler den begeistrende kraft i utviklingens ideal, kan allerede begynne å føle denne utviklings salighet. Men denne salighet forutsetter, at denne utvikling, de okkulte fremskritt anerkjennes, som en nødvendighet. Da vil fremtiden for en sann spirituell esoterisk bevegelse, som vår er, vise at det å utvikle menneskesjelen spirituelt alltid mer og mer vil ansees, som en nødvendighet og at det å utelukke, det å stille seg fiendtlig til åndelig utvikling vil si å forbinde seg med sine egne jordiske avfallsprodukter, som må gå til grunne i jordens tetthet, — med å falle ut av verdensaltets gudevillete utvikling.