8. Foredrag.
Haag, 27. mars 1913.

Ser man hen på de prosesser som foregår i menneskets astrallegeme og dets selv, slik som de kan erfares, oppleves ved en okkult utvikling, da blir skildringen vanskeligere og vanskeligere. For med opplevelsen av disse lemmer i menneskenaturen fjerner man seg meget langt fra det, man er vant til å oppleve i den daglige tilværelse. I det almindelige sjeleliv, der er det jo slik, at man riktignok føler sitt astrallegemes liv med de bølgende lidenskaper, affekter, drifter etc. som sitt indre liv, at man også føler det som finner sin sammenslutning i Jeget som sitt indre liv. — Men det man opplever slik, det er jo intet annet enn gjenskinnet, speilbilledet av Selvet og astrallegemet i eterlegemet og jeget, det er ingen bevisst opplevelse av og med astrallegemet og jeget. — Og man kan med det man har i sitt almindelige sjeleliv overhodet ikke komme til en riktig forestilling om den egentlige opplevelse av de høyere verdener i astrallegemet og Selvet. Derfor må man, når man skildrer disse ting, ta sin tilflukt til en slik fremstillingsmåte som er naturlig for disse høyere verdener, — man må ta sin tilflukt til imaginasjoner, og disse imaginasjoner blir jo også opplevet i virkeligheten. Men De må ikke forestille Dem, at det eneste man opplever er anskuelsen, likesom stirringen hen på de klarsynte imaginasjoner, det er på en måte heller ikke hovedsaken, hovedsaken er det man er med på i sitt indre, det som sjelen gjennomgår av opplevelser og indre prøvelser, når den står likeoverfor disse imaginasjoner. — - Og slik er det da også særlig likeoverfor sådanne betydningsfulle, veldige imaginasjoner som den der er skildret i Paradisimaginasjonen. Den som virkelig opplever denne Paradisimaginasjonen, den som altså kan ha den for seg som en (oppnåelse) erobring av den høyere opplevelse, den føler at han står midt inne i en indre sjelebølgegang, — den føler seg grepet av en indre sjelebølgegang — og føler hvordan han på en måte kan vike bort i de to retninger som ble betegnet igår, hvordan man blir tiltrukket, levende tiltrukket av alle de lidenskaper, affekter som virker efter fra det personlige liv som man nu engang fører på det fysiske plan, — for som hundre og atter hundre magnetiske tiltrekningskrefter virker de personlige interesser som man litt efter litt har trukket til seg på det fysiske plan sterkere og sterkere. — Men på den annen side føler man ennu noe annet: jo nærmere man kommer og jo tydeligere denne Paradisimaginasjon kan sees, desto større styrke vinner disse krefter, som trekker en ned til de personlige interesser. Og det de bevirker hos mennesket er følgende: de slukker stadig mere og mere disse Paradisimaginasjoner for en, eller bedre sagt, de lar dem slett ikke oppstå riktig, man blir som bedøvet. — Det som man der sleper med seg av personlige interesser, affekter, følelser og fornemmelser osv. det er like så mange hundre og atter hundre magnetiske krefter, likesom de på den annen side er bedøvelsesmidler. Og da, når man forsøker å bringe det så langt i sin selvoppdragelse at man så å si mere betrakter sitt astrallegeme — i sannhet (man er jo, når man har denne Paradisimaginasjon utenfor sitt fysiske og eterlegeme — man er altså i sitt astrallegeme og jeg) — når man har oppfattet astrallegemets natur og karakter da vet man: Det er den som er egoisten. Og den er bare berettiget på dette punkt som man har oppnådd ved selvoppdragelse, når den i sine egoistiske interesser ikke gjør det personlige til sitt vesen, — det som da kommer med hundre og atter hundre krefter, men når den stadig mere og mere kan gjøre de helt almenmenneskelige — og verdensinteresser til sine egne. — Man føler nemlig på dette okkulte utviklingstrinn som en motvekt mot astrallegemets egoisme noe annet, som mere og mere kommer opp, jo mere så å si de egoistiske krefter beveger seg i astrallegemet som nu er blitt fritt. — Man føler stadig mere ensomhet, isnende ensomhet. Det hører også med til det som man opplever i den indre bølgegang, den isnende ensomhet. Og denne isnende ensomhet er det som kurerer en fra å la egoismen ta overhånd, og man har oppdradd seg riktig, når man på dette punkt i sin okkulte utvikling kan føle side ved side denne drift til å være alt ved seg selv og for seg selv, — men også kan føle den kjølige ensomhet nærme seg.

Det er likeså viktig å ha denne følelse, som litt efter litt å nærme seg til Paradisimaginasjonen. Og når disse to krefter, egoismen som utvider seg til verdensinteresser, og den kjølige ensomhet virker sammen, da nærmer man seg mere og mere paradisimaginasjonen. Og når disse er opptrådt med den tilsvarende livfullhet, når den virkelig er der, da er også tidspunktet kommet, at man på den helt riktige måten opplever møtet med terskelens vokter. Det er vanskelig på engang å karakterisere denne terskelens vokter, — jeg har jo gjort det på forskjellige steder i våre antroposofiske betraktninger. Idag skal det komme mindre an på å karakterisere denne terskelens vokter enn på den indre opplevelse av det menneskelige hyller og det menneskelige Selv. — Kommer man altså nær Paradisimaginasjonen, det vil si blir den stadig mere levende, og møter man så terskelens vokter, da føler man først riktig sterkt de skildrede magnetiske krefter, — og idet man står likeoverfor terskelens vokter, føler man seg — og det er en forferdelig rystende følelse — som lenket, som fastbundet. For alle disse magnetiske krefter som trekker en ned til det personlige de utøver nu sin sterkeste innflytelse, og bare når man har bragt det så langt, når den isnende ensomhet er blitt slik til oppdrager, at man er istand til å gjøre virkelige verdensinteresser til sine interesser, da først kommer man forbi terskelens vokter, og da kan man føle det som man kan kalle: man forener seg med Paradisimaginasjonen, man blir til ett med den. Man føler seg da inne i den. — Denne følelse, å føle seg inne i den — det er som å føle seg berettiget til å vere delaktig i verdensinteressene slik at man kan tilstå for seg selv: Ja, du har lov til å gjøre dine egne interesser gjeldende, for de er nu verdensinteressene. — Men kommer man ikke forbi, har man ennu ikke vunnet nok almeninteresser, da trekker de personlige interesser en tilbake og da inntrer det som man i okkultismen kaller: Man kommer ikke forbi terskelens vokter. Da formørker disse personlige interesser Paradisimaginasjonen, — da når man så å si til enkelte stykker av den, får utydelige inntrykk, men ikke fullstendige, og man blir igjen revet tilbake til det personlige liv. Men da kan det tilfelle inntre, at man til en viss grad har fått muligheten til å ha klarsynte opplevelser. Men disse klarsynte opplevelser er da først riktige Maya-opplevelser, de kan være helt misvisende, for de er overalt gjennomtrukket og omtåket av de personlige interesser. Ved en slik opplevelse begriper man først fullt ut, blir det så å si først alvor for en, hvordan de personlige interesser må være gått over til verdensinteresser, hvis man vil se det som virkelig er riktig i den åndelige verden. Det er virkelig slik at man ikke riktig kan tro det før, da jo de personlige interesser taler mot denne tro, men på det skildrede sted merker man det nok.

Vi befinner oss her ved et så å si riktig voget punkt i skildringen av okkulte forhold, dog skal det forsøkes også å betegne de neste skritt på en slik måte, som de da viser seg, ut fra okkultistens erfaring, og slik som de må gis, når det kan regnes med at tilhørerne forsøker på å gjøre disse ting på en viss måte til sin sjels eiendom, forsøker på å arbeide videre på dem, for i tørre abstrakte begreper kan man ikke gi disse ting, man må forsøke å tegne efter det som viser seg for den klarsynte betraktning. Nu må denne klarsynte anskuelse ikke forståes slik som om den kunne tegnes med stivnet skjematisk nødvendighet, men det, jeg vil skildre er igjen en typisk opplevelse, likesom paradisopplevelsen, og man må egentlig ha denne opplevelsen for siden å kunne gjøre det klart for seg hva egentlig erkjennelsen er for noe og hva som egentlig er okkult skuen. — Før kan man ikke ha noe riktig begrep om det, jeg mener intet opplevet begrep om okkult skuen, men man kan, når slike ting er blitt skildret for en, forstå selv slike ting, når man anvender sin sunne menneskeforstand. Men det må engang skildres slik som det nu engang kan skildres ut fra beskuelsen.

Jeg antar hypotetisk at et menneske er kommet forbi terskelens vokter, har feiret sin forening med paradisimaginasjonen, føler seg slik i den som om nu denne Paradisimaginasjon var blitt dets eget større astrale hylle. Altså slik at det riktignok ennu nøye føler sitt astrallegeme i og for seg, så at det vet: dette er sammenhengende med Selvet, men at dette astrallegeme samtidig utvider sine interesser til alt det, som angår Paradisimaginasjonens ting og vesener.

Når mennesket har feiret denne forening med paradisimaginasjonen, da kan det ha omtrent følgende inntrykk: Det vil iaktta sitt eget astrallegeme som tilhørende seg selv, — og når det så tilstrekkelig har følt det, som nettopp er blitt skildret som isnende ensomhet, da vil denne følelse være en kraft i mennesket, — og denne følelse av isnende ensomhet vil bevare det fra bare å se seg selv, når det har feiret foreningen med Paradisimaginasjonen. — Ved det vil man likesom skaffe seg organet til å skue andre vesener. — Dets okkulte blikk vil først falle på et annet vesen, på et vesen, som vil gjøre et særlig inntrykk på det derved, at det vil vise seg å ligne en selv. Mennesket selv føler seg i Selvet og i sitt astrallegeme, det andre vesen vil foreløbig også komme tilsyne med et Selv og et astrallegeme. Saken kommer derav, at de egenskaper og krefter, som mennesket bringer med seg for et slikt øyeblikk bevirker at det nettopp kan skue et slikt vesen, som fremstiller seg som i et selv og i et astrallegeme. — Nu vil mennesket føle det følgende — og denne følelsen blir bevirket av den isnende ensomhet, som det har lært å tåle.

Dets astrallegeme vil i sine kraftvirkninger fremstille seg slik som om det ville strømme oppover. Skulle jeg fremstille det skjematisk, da måtte jeg tegne det slik — men som sagt jeg gjør bare en rent skjematisk tegning. — Selvet tegner jeg som en kometkjerne og astrallegemet som en oppadsvevende komethale. — Men det er skjematisk, for man skuer et vesen, man skuer seg selv som et vesen — og anskuelsen er meget mere komplisert enn anskuelsen av det egne vesen som fysisk menneske. Det annet vesen som man ser hen på, ser man også i dets Selv. Som sagt, det er en typisk opplevelse, det er ment slik, at helt enkelt blikket først faller på et slikt vesen, — men man føler: Dette vesen står ikke i en slik sfære av isnende ensomhet som man selv, og derved viser det astrallegemet som rettet nedover. — Det er høyst betydningsfullt å oppleve dette: å føle seg selv som et astrallegeme som åpner seg oppover, utfolder sine kraftvirkninger oppover, vil strømme oppad, og så se den annen, det andre vesen som et Selv, hvis astrallegeme utfolder sine kreft er nedover. — Likeoverfor denne typiske opplevelse dukker det nu opp i selvbevisstheten noe som dette: Du er uheldig stillet, du er mindre verd enn dette annet vesen. Det verdifulle hos dette andre vesen er, at det kan åpne sitt astrallegeme nedover, likesom kan utgyde sine krefter nedover. Det er noe verdifullt ved dette vesen. Og man får det inntrykk, at man jo har forlatt den fysiske verden. Kreftene som fra den annens astrallegeme går nedover de går til den fysiske verden og virker der som velsignelseskrefter, kort sagt man har det inntrykk, at man står likeoverfor et vesen som får lov til å sende ned til jorden som en velsignende åndsregn det som det har tilegnet seg i den åndelige verden, men selv kan man ikke dirigere sitt astrallegeme nedover, det vil oppover. — Man får den følelse, at man derved er mindre verd, fordi man ikke kan dirigere astrallegemet nedover. Og man får videre følgende følelse: Denne bevissthet, som er oppstått der i deg, den må føre deg til en åndelig (dåd) gjerning. En åndelig beslutning modnes. — Den åndelige beslutning som modnes er, at man bærer sin ensomhet hen til dette annet vesen, og at man lar sin kulde oppvarme ved det annet vesens varme, at man forener seg med dette annet vesen. — Man har et øyeblikk det inntrykk — som om nu bevisstheten ville slukne, som om man hadde bevirket et slags avlivning av sitt eget vesen, som en slags forbrenning av sitt eget vesen. Da inntrer det, som man kan betegne slik: I den selvbevissthet som allerede følte seg likesom utslukt bryter nu noe inn som man først nu lærer å kjenne: nemlig inspirasjonen. Man føler seg inspirert. Det er som en samtale, som en typisk samtale som nu føres med et vesen, som man bare lærer å kjenne fordi det lar en få del i sin inspirasjon. — Er man istand til virkelig å forstå det, som dette vesen sender inn som sin inspirerende stemme, da vil man kunne oversette det, som dette inspirerende vesen sier til omtrent disse ord: Fordi du har funnet veien til det andre og har forenet deg med dets offer-regn, så får du lov til med ham og i ham å vende tilbake til jorden, og jeg vil på jorden sette deg til hans vokter. Og man har følelsen av at man derved har opptatt i sin sjel noe uendelig betydningsfullt ved at man fikk lov til å høre disse ord — ordene ved inspirasjonen. — Det finnes i det åndelige et vesen, som er verdifullere, enn en selv som velsignende får utgyde sin astralitet nedover. At man får forene seg med det, og at man, når man er ankommet nede kan få være dets vokter, — gjennom dette inntrykk lærer man først å forstå, hvordan man som fysisk menneske som går omkring på jorden, virkelig forholder seg med sitt fysiske- og eterhylle til det, som blir impregnert i en, i Selvet og i astrallegemet som høyere krefter. Man er, med det man har som fysisk- og eterhylle, vokteren av det, som skal utvikle seg videre og videre til høyere sfærer. Og i den indre opplevelse har man egentlig først en riktig, sann forståelse av de ytre hyllers forhold til menneskets indre vesen, når man føler det ytre vesen som vokter for det indre vesen.

Men, når man nu er kommet forbi Terskelens vokter, blir denne opplevelsen som jeg har skildret her ikke den eneste, men den blir fulgt av en annen. Først har jeg skildret for Dem den rent klarsynte og inspirerte opplevelse som man kan ha, når man utenfor det fysiske legeme og eterlegemet er kommet til å forene seg med Paradisimaginasjonen, og så får den inspirasjon som først egentlig gir en et begrep om hyllenes forhold. Men når man er kommet forbi denne terskelens vokter da slutter seg til dette første inntrykk et annet. Blikket åpner seg likesom forbi terskelens vokter og ned til den fysiske verden. Jeg tegner denne strek som grenselinjen mellom de høyere åndelige verdener og den fysiske verden, så at der oppe skulle være de åndelige verdeners gebet og der nedenfor den fysiske verdens. Nu ser man likesom ned i den fysiske verden, og da opptrer et annet billede, det billede at man selv står hernede som menneske. Man legger merke til sitt astrallegeme, men dette astrallegeme som nu viser seg som i speilbilleder rettet nedover, det vil ikke utfolde kraften til å strømme hen til den åndelige verden. Det blir likesom klebende og hengende ved det fysiske plan, det løfter seg ikke mot høyden. Man ser også det annet vesens speilbillede: dets astrallegeme strømmer oppad. Man har den følelse: dette astrallegeme strømmer inn i den åndelige verden. Man ser seg selv, man ser den annen, man har denne følelse: Du står dernede ennu en gang til, istedetfor det annet vesen, står et virkelig annet menneske dernede, det er et menneske — det er bedre enn du er, dets astrallegeme streber oppad, går som røk oppad. — Ditt astrallegeme streber ned mot jorden, går som røk nedover. Man får en følelse av det Selv som lever inne i en, idet man ser ned der, og man får det fryktelige inntrykk: I deg gryr en beslutning, en fryktelig beslutning — den beslutning å drepe den annen, som du føler er bedre enn deg. — Man vet: denne beslutning kommer ikke helt fra Selvet, for Selvet har man deroppe. Det er et annet vesen som der nede taler ut av en, men det inngir en beslutningen til å drepe den annen. — Og nu hører man påny den stemmen, som før inspirerte inspirasjonen, men nu som en forferdelig hevnende stemme: Hvor er din bror? Og fra dette selv løsriver motstemmen seg fra den foregående: Derved at du har forenet deg med det annet vesens velsignende makter, vil den utgyde deg nedover med disse velsignende makter, og jeg vil gjøre deg til vokteren for det annet vesen. Nu løsriver følgende ord seg fra dette vesen, som man erkjenner som seg selv: Jeg vil ikke være min brors vokter. Først beslutningen til å drepe den annen, så protesten mot stemmen, som var således inspirerende: Jeg innsetter deg, fordi du har villet forene din kulde med den annens varme til vokter for denne andre, — så protesten: Jeg vil ikke være vokteren. — Har man hatt denne imaginative opplevelse, da vet man hva et menneske kan være istand til, og da vet man frem for alt dette ene, at de edleste ting i de åndelige verdener, kan bli til de frykteligste ting i den fysiske verden, når det blir snudd opp ned på dem. Man vet da at ved fordreielsen av den edleste offervillighet kan det på bunnen av menneskets sjel oppstå det ønske å drepe sitt medmenneske. — Fra dette øyeblikk av vet man hva det er ment med Kain og Abelhistorien i Bibelen, men også først fra dette moment, for Kain og Abelhistorien er intet annet enn gjengivelsen av en okkult opplevelse, og da nettopp denne, som nu er blitt omtalt. Hvis skriveren av kain og Abelhistorien hadde kunnet skildre det som er foregått med mennesket før tidspunktet for paradishistorien av andre grunner enn de som forelå i menneskehetsutviklingen, da ville han ha skildret det første, det øverste på tegningen. Men nu begynner han med paradishistorien og skildrer speilbilledet, for slik følte Kain likeoverfor Abel før det tidspunkt i jordutviklingen som er antydet ved Paradishistorien, slik følte Kain likeoverfor Abel som det er antydet ovenfor. — Og efter fristelsen, og efter tapet av den anskuelse, som igjen blir vunnet ved okkult skuen gjennom paradisimaginasjonen, var hos Kain offervilligheten gått over i det som opptrer hernede. — Og sjelens ønske om å drepe den annen hadde i virkeligheten forandret seg. Og ropet som meddeles oss i Bibelen: skal jeg være min brors vokter? det er speilbilledet av den annen imaginasjon: Jeg vil her nede på jorden innsette deg til den annens vokter.

Nettopp ut fra denne fremstilling, ser De — vil De kunne forstå at slike typiske opplevelser sikkert er betydningsfulle, for de danner en viss forbindelse mellom det som vi kan være idag, og de almene menneskehetsinteresser. Men på samme tid viser de oss helt tydelig at nettopp det, som vi opplever ved dem i det opp og ned bølgende sjeleliv er hovedsaken: at det er hovedsaken å føle, hvordan menneskehetsutviklingen har gjort dette kolossale sprang fra det jeg har skildret for Dem som den første, så å si før-jordiske imaginasjon, til det som blir stillet frem i Kain og Abelhistorien som menneske hets begivenhet efter utdrivelsen av paradiset, efter den utdrivelse som førte til å gjøre terskelens vokter usynlig for menneskene. — Bekjentskapet med dette sprang i menneskehetens utvikling viser oss først egentlig hva dette jordiske menneske er: for når man helt igjennom føler det som nu er fortalt, da erfarer man — litt efter litt — hvordan dette jordmenneske — slik som det er stillet på jorden, — likesom er blitt forandret til det motsatte av det, det engang var. — Og helt sikkert vet man hva man ville ha blitt til hvis intet annet var inntrådt. Hadde man uten alt det andre simpelthen utfoldet seg i denne jordutvikling, da ville man ha visst, hva det er gjenspeilingen av på jorden. Det måtte man fra først av ikke vite. I grunnen er det først i vår tid blitt mulig for menneskene å få vite hva Kain og Abelhistorien er et speilbillede av: at den er et speilbillede av et stort offer. Alt det som var oppe, som var før—paradisisk ble tilhyllet, idet vokteren selv tilhyllet det, idet med andre ord menneskene ble drevet ut fra paradiset. Og det kunne bare skje derved, at menneskets fysiske og eterlegemet nu ble slik gjennomsyret med krefter, så at mennesket ikke utfører det som fremstiller seg som speilbillede — for helt sikkert ville mennesket utføre det, hvis det følte alt det, som er i astrallegemet. Det fysiske legeme og eterlegemet bedøver mennesket så dypt, at ønsket i ham om å drepe den annen ikke blir til en kjennsgjerning.

Betenk hva der er sagt med denne enkle setning: Derved at de gode, fremadskridende guddommelig—åndelige makter har gitt mennesket dets fysiske og eterlegeme slik, at det ikke kan se tilbake, derved blir tillike noe som en slags bedøvelse utgytt over ønsket om krigen alle mot alle. Dette ønske blir ikke levende i sjelen, fordi menneskets fysiske og eterlegemet er blitt slik tilberedt at dette ønske blir bedøvet. Mennesket kan ikke se sitt astrallegeme, derfor blir også dette ønske ukjent for ham, han utfører det ikke. — Når man virkelig vil skildre astrallegemet i dets vekselvirkning med Selvet, da må man skildre ting, som ikke bare faktisk forblir skjult for menneskenaturen, men som også må forbli skjult. Men hva er nu skjedd ved at dette og lignende ønsker som går ut på tilintetgjørelsen, på ødeleggelsen av det som binder det menneskelige og alt annet sammen på det fysiske plan er overdøvet? De er neddempet, den menneskelige sjel føler dem bare avdempet, føler dem så å si bare svakt. Og denne svake følelse av disse ønsker, som ville være så fryktelige hvis mennesket ville leve dem ut slik som de egentlig er, det er den virkelige menneskelige erkjennelse på jorden. —

Jeg uttaler hermed først definisjonen av hva den menneskelige erkjennelse på jorden er. Denne menneskelige erkjennelse på jorden er de neddempede ødeleggelsesdrifter. Schiwa i sin forferdeligste makt så sterkt avstumpet, at han ikke utlever seg, men likesom er blitt luvslitt, blitt utpresset til den menneskelige forestillingsverden, det er det indre livs Maja, det er menneskets erkjennelse. Slik måtte erkjennelsen avsvekkes, slik måtte driftene og de indre krefter neddempes, forat det fra først av forferdelige, som Ahriman regjerer i — (for fra først av er det Ahriman som ansporer dette ønske -) forat Ahrimans makt kunne avsvekkes, slik at mennesket ikke skulle utleve Ahriman og derved stadig gjøre seg til Schiwas tjener. — Det som er summen av disse krefter måtte neddempes slik, at de bare virker så meget i mennesket at det med sine begreper og ideer kan sette seg inn i de andre vesener. —

Forsøker man med et begrep å gjennomtrenge et annet vesen, forsøker man å senke sin forestilling ned i en annens vesen, da er denne forestilling, som er senket ned i en annens vesen, Kains avstumpede våpen som ble støtt inn i Abel. Og at dette våpen ble så avsvekket, det muliggjorde, at det, som med et rykk ble snudd om til det motsatte, går over til evolusjon. — Og så kommer mennesket i langsom evolusjon gjennom alltid fortsatt styrkning av erkjennelsene til litt efter litt å utvikle det, som det ikke fikk lov til å utleve i den fysiske verden, fordi det der er blitt ødeleggelsesdrift — får utvikle det først til den objektive erkjennelse, så til den imaginative erkjennelse, som allerede går inn i den annens vesen, til den inspirative erkjennelse som trenger ennu dypere inn i den annens vesen og til den intuitive erkjennelse, som går helt inn i det, men åndelig selv lever videre med den annen i det annet vesen.- Slik kjemper vi oss litt efter litt frem til å begripe, hva dette Selv egentlig er. –

Astrallegemet er, — betraktet ut fra sin innerste natur den store egoist. Selvet er mere enn den store egoist, det vil ikke bare seg selv, det vil også seg selv i den annen, det vil også gå over i den annen. Og erkjennelsen, slik som den er vunnet på jorden, er den avstumpede trang til å gå over i det annet vesen, til å utvide alt det, man er, ikke bare i seg selv, men videre ut over seg selv, inn i det annet. Det er en stigning av egoismen ut over seg selv. Ser De først og fremst på denne erkjennelsens kilde, da vil De forstå, at det overalt foreligger en mulighet for å misbruke denne erkjennelse, for i det øyeblikk, da denne erkjennelse tar feil, blir den med en gang til misbruk, når denne erkjennelse da virkelig er en erkjennelse i Selvet. — bare ved at man skrider fremover, gjør denne inntrengen i det annet mere og mere åndelig, og — fra det til verdensinteresser utvidede astrallegeme når til å gi avkall på enhver inntrengen i det annet vesen, — at man fullstendig uberørt lar dette annet bestå i seg selv, at man stiller den annens interesser høyere enn sine egne interesser, — bare derved gjør man seg moden til å stige oppover i erkjennelse. — Uten dette kan man allikevel ikke erkjenne et vesen fra angelois hierarki. Er man ikke nådd til det, at man er mere interessert i angeloienes indre enn i sitt eget, har man mere interesse for sitt eget vesen enn for angeloienes vesen, da kan man ikke erkjenne angeloiene. — Man må altså oppdra først seg selv til verdensinteresser, og så til de interesser; som går ennu videre, slik at andre kan være viktigere for en enn man selv. I det Øyeblikk da man forsøker å bringe Selvet videre i de okkulte opplevelser, og dog dette Selv er verdifullere for en enn de andre vesener, som man vil erkjenne, i det øyeblikk er villfarelsen der. Og her når De forfølger denne tankegang, kommer De egentlig til en virkelig forestilling om det, som er sort magi, for den sorte magi begynner der, hvor den okkulte virksomhet blir båret inn i verden, uten at man er istand til først å utvikle sine interesser til verdensinteresser, uten at man kan skatte andre interesser mere enn sine egne interesser. —

Slike ting kan egentlig bare gis slik, at man gir en impuls til forestillingene, for de er for betydningsfulle til at man kunne gi mere enn en impuls til dem. Jeg ville vise hvordan man litt efter litt kan komme til å erkjenne det, som lever i vårt indre som astrallegeme og Selv i sine sanne skikkelser, og ikke i Maja, for slik som mennesket opplever sitt astrallegeme i sitt indre, slik er det ikke i det virkelige astrallegeme, men det er astrallegemet som det avspeiler seg i eterlegemet. Og det som mennesket kaller Selvet er ikke det virkelige jeg, det er jeget slik som det avspeiler seg i det fysiske legeme. — Mennesket opplever bare speilbilleder av sitt indre. Og ville det umodent oppleve utformningene av det egne indre astrallegeme og jeg, så ville ødeleggelsesdrifter oppstå i det, da ville det bli et aggresivt vesen, da ville lysten til å skade oppstå i det. Og disse ting ligger jo til grunn for hver sort magi. Selv om også de veier den sorte magi går er svært forskjellige, effekten som de oppnår har alltid noe av et forbund med Ahriman eller med Schiwa. — Og bare derved lærer man å erkjenne astrallegemet og jeget i deres virkelige skikkelser at man vet: Man får bare lære å erkjenne dem, når man samtidig sier ja til den nødvendighet at de må utvikle seg og gjøre seg verdige til å være det, som de skal være. —

Astrallegemets innerste natur er egoismen, — men idealet må være å få lov til å være egoist fordi verdensinteressene blir ens egne interesser. Idealet må være å få lov til å dukke under i det annet vesen, fordi viljen er der til i det annet vesen ikke å søke seg selv og sine interesser, men å finne det annet vesen mere betydningsfullt enn seg selv. — Selvoppdragelsen må gå så langt at man føler billedet ovenfor i hele dets okkult-moralske betydning, at man litt efter litt omdanner dette billedet — det som man selv er — slik at de egne affekter, de egne drifter, begjær, lidenskaper ikke kan varme en, men ved at man lever seg inn i astrallegemet, lever seg inn i isnende ensomhet og derved åpner seg for varmen, det vil si, den varme interesse, som strømmer ut fra de andre verdener, og som vil forene seg med de velsignende krefter, som går ut fra dette andres vesen. Dermed er det gitt oss et utgangspunkt for at vi litt efter litt kan oppløftes til de høyere hierarkier i deres virkelige skikkelse. Vi når ellers ikke opp i de høyere hierarkiers vesener, hvis vi ikke er istand til å stille oss verdig likeoverfor denne imaginasjon og inspirasjon slik som de er skildret, og holde ut deres motbillede, det vil si, mulighetene i den menneskelige naturs dyp, da den ble kastet ut fra de åndelige verdener ned til den fysiske verden. Vil man ikke se dobbeltbilledet Kain og Abel nede, seg selv og representanten for sitt høyere Selv, men også formidleren mellom seg og de høyere hierarkier, kan man ikke stige opp.

Men, er man istand til å kultivere i seg den følelse som er antydet her, da opplever man sitt Selv, og ut fra dette adgangen til hierarkiene av de høyere ordener.