10. Foredrag. Haag, 29. mars 1913.
Vi har sett at der finner forandringer sted i det
menneskelige vesen under en antroposofisk eller esoterisk, okkult
utvikling, som drives alvorlig og De har kunnet se at der i vår
fremstilling er lagt hovedvekten på de forandringer, som så
å si blir opplevet i det indre. Man må meget nøye
holde disse forandringer i det indre, ut fra de beskrivelser som det
klarsynte blikk kan gi av det, som det oppfatter utenfra, — det
er naturligvis noe annet. I den egentlige esoteriske utvikling er det
jo først og fremst viktig, at man vet, hva som foregår i
menneskets indre og hva som venter en, når man gjennomgår
en okkult utvikling. Interessant, om enn kanskje ikke så viktig
er de forandringer, som blir synlige for det ytre klarsynte blikk. Og
vi kunne da, som en kort karakteristikk si: Det, som iakttas i det
indre, som om de enkelte dele av det fysiske legeme så å si
blir bevegelige og uavhengige, det viser seg for det klarsynte blikk,
som altså ikke innenfra opplever forandringene i det fysiske
legeme, men som betrakter det utenfra, — det viser seg derved
at det fysiske legeme hos et menneske, som er i okkult utvikling,
på en måte deles, spaltes, — og derved at det spalter
seg føler det klarsynte blikk — at det går fra
hinannen. Hos en personlighet, som alltid trenger dypere og dypere
inn i sin okkulte utvikling, ser man, når man møter ham
på et bestemt tidspunkt at det, som det klarsynte blikk ser som
det fysiske legeme har en bestemt størrelse, — møter
man ham igjen efter års forløp, så er det fysiske
legeme blitt større, vokset. Der gis altså en sådan
vekst av det fysiske legeme ut over den almindelige fysiske
størrelse, dette betinges alene av at det fysiske legeme blir
mere skyggeaktig. Man ser av dette: Når den det gjelder utvikler
seg får han et legeme, som alltid blir større og
større, men det er så å si sammensatt av enkelte dele
og disse enkelte deler viser seg for èn, som det man i det
okkulte sprog kaller imaginasjoner. Alltid mer og mer viser det
fysiske legeme seg hos et menneske som er iferd med å utvikle
seg okkult som en sum av imaginasjoner, — at på en
måte i det indre levende, bevegelige billeder — og disse
billeder er og blir alltid mer og mer fengslende, — for disse
billeder er ikke tilfeldige. De er i begynnelsen, når den det
gjelder står i begynnelsen av sin okkulte utvikling, ennu ikke
særlig betydningsfulle. Allerminst er de betydningsfulle,
når det klarsynte blikk betrakter et ennu ikke okkult utviklet
menneskelegeme, da ser man en del billeder, imaginasjoner. Den
fysiske materie forsvinner for det klarsynte blikk, istedet trer
imaginasjonene frem, — men de er skjøvet sånn inn i
hinannen at de ikke viser det tiltalende, i det indre lysende billede
av et menneske, som befinner seg i en okkult utvikling, men viser seg
som en i seg formørket materie. — Men det viser seg hos
det ennu ikke utviklete menneske også som deler og hver del
står i forhold til noe i makrokosmos. I hovedsaken kan man
adskille tolv deler. Hver sånn del er egentlig et billede, et
billede av en del av den store verden. Ser man alle deler samtidig,
har man følelsen av at en eller annen maler har skapt
miniatyrbilleder, tolv stykker, og har av dette skapt
menneskelegemet. Når nu mennesket er iferd med å utvikles
okkult, så blir disse billeder alltid større og
større, men også stadig mere tiltalende, lysende innenfra.
Det skyldes at hos et menneske, som ikke er okkult utviklet blir
makrokosmos bare avbildet i sin ytre skikkelse, men hos et menneske,
som gjennomgår en okkult utvikling viser der seg mer og mer i
billedene også det åndelige innhold av makrokosmos. Så
viser den okkulte utvikling seg sånn for oss at det menneske,
som står i en okkult utvikling fra å være et helt og
holdent fysisk mikrokosmos alltid mer og mer blir et åndelig
mikrokosmos. Det vil si at der alltid mer og mer viser seg billeder
ikke bare av planeter og sol, men også av åndelige vesener
fra de høyere hierarkier. Det er forskjellen på et
menneske, som gjennomgår en okkult utvikling og på et
menneske, som ikke gjennomgår en okkult utvikling. Og alltid
høyere hierarkier viser seg, jo mer et menneske trenger frem i
sin okkulte utvikling. Man lærer alltså så å si
å kjenne verdens sammenheng, når man klarsynt ser på
det fysiske menneskelegeme.
Det
eteriske menneske, viser hos en person, som ikke er i okkult
utvikling verdens tilblivelse, det som følger hinannen i tiden.
Det viser hvordan planeter og sol eller også menneskelige
kulturer på jorden eller enkelte mennesker gjennom sine
inkarnasjoner forandres, hvorledes de viser seg i de på hinannen
følgende utviklinger. — Eterlegemet er altså egentlig
en forteller. Det forteller verdens utviklingsgang. Mens menneskets
fysiske legeme er som en sum av malerier, malt av en fremmed maler,
viser eterlegemet seg som en art forteller, som forteller
verdenshistorien selv i dens egne indre hendelser. Og jo mer et
menneske er opptatt med okkult utvikling, jo lenger rekker
fortellingene. Et menneske, som er nådd forholdsvis kort i
okkult utvikling, viser kanskje for det klarsynte blikk et par
generasjoner, de som er like før ham i den fysiske arvrekke
— for denne utveksling viser seg også i det menneskelige
eterlegeme. Men jo lenger et menneskes okkulte utvikling rekker, jo
mer er det mulig å se menneskehetens kulturer i eterlegemet, de
enkelte inkarnasjoner av denne eller hin individualitet, ja mulig
å stige opp til den kosmiske tilblivelse og til den del, som
ånder av de høyere hierarkier har i denne kosmiske
utvikling.
Menneskets astrallegeme sees jo for den almindelige betraktning
så å si bare i sitt indre skyggeaktige billede, gjennom
tanke— vilje og følelses opplevelser, det blir alltid mer
og mer uttrykk for det, som mennesket er verd i kosmos. Jeg ber Dem
ta dette, som noe meget betydningsfullt: Astrallegemet hos et
menneske, som er i okkult utvikling blir stadig mer og mer uttrykk
for menneskets verd i kosmos. Vi har jo skildret hvorledes vi kom til
det at astrallegemet i sin uropprinnelse er en stor egoist, —
hvorledes en okkult utvikling må overvinne dette, gjennom at
personlige interesser heves opp til verdensinteresser. Iakttar man
astrallegemet hos en person, som er i okkult utvikling, da vil man i
dette astrallegemet se, — alt eftersom det gir seg tilkjenne i
skarpe falske toner eller i harmoniske rene toner, vil man se om den
angjeldende personlighet har ledet sin okkulte utvikling slik at han
har vedblitt å være forbunnet med sine personlige
interesser, som det ble talt om, eller om han virkelig har gjort
verdensinteresser til sine. Det, som kan vise seg i astrallegemet hos
en personlighet, som står i en høyere utvikling, når
denne utvikling er ført ut fra en riktig okkult moral, er at vi
i det kan se hvor vidunderlig mennesket blir ved at det løfter
sine interessers horisont utover det personlige og inn i det alment
menneskelige og utvider det til å omfatte de store
verdensinteresser. Astrallegemet blir alltid mer strålende,
alltid mer sollignende, når mennesket alltid mer og mer
lærer å gjøre de felles menneske og verdensideer til
sine.
Menneskets Jeg viser — jo lenger
mennesket når fremover i sin okkulte utvikling, en stadig
økende tendens til å splittes fra hinannen — til
å dele seg. Det sender likesom ut sin bevissthets innhold. Dette
bevissthetsinnhold gjør på en måte tjeneste som bud.
Ja, hvis mennesket vil lære å kjenne et vesen av englenes
hierarki, så er det ikke nok at han bruker de almindelige
erkjennelseskrefter. Hvis han virkelig vil lære det å
kjenne, da må han kunne flytte en del av sin Jegbevissthet inn i
det vesen av englenes hierarki, som det gjelder. Ethvert vesen, som
vi vil lære å kjenne, kan vi bare lære å kjenne,
hvis vi flytter vår jegbevissthet inn i dette vesen. Jeget har
en trang i seg til å flytte over i et annet vesen og til å
la det, som først har levet i oss, leve videre i dette. Denne
tendens viser seg på det menneskelige vesens lavere
mennesketrinn, på det almindelige menneskes
tilværelsestrinn, i en viss trang til å fjerne sin
bevissthet fra seg selv, — det viser seg i trangen til
søvn. Og det som sjelelig sett driver mennesket til å sove,
det er helt og holdent den samme impuls, som ved en høyere
utvikling av bevisstheten leder over i, — ikke den ubevisste
søvnens verden, men over i englenes eller formens ånders
eller høyere hierarkiers bevissthet. Man kan altså uttale
den paradoksale setning: Hva betyr det å lære å kjenne
en elohim, en av formens ånder? Det betyr å ha utviklet seg
så langt at man er istand til å sove over i en elohims
bevissthet og våkne opp i en elohim med den bevissthet,
som er denne formens ånds egen bevissthet. Denne ånd, som
tilhører de høyere hierarkier. Det å lære å
kjenne et høyere vesen vil si: å gi opp sin egen bevissthet
slik, som man gir den opp i søvnen — men de høyere
krefter, som er våknet i en gjør at man kan oppgi den slik,
at denne bevissthet våkner opp og lyser en imøte som dette
høyere vesens bevissthet. Således blir astrallegemet under
en riktig okkult utvikling en sol, som stråler sine
verdensinteresser ut, men jeget blir, når det utvikler seg, som
planetene, som kretser rundt astrallegemets sol og som ved sin
kretsen møter andre vesener og idet de møter andre vesener
bringer de bud til menneskets erkjennelse om disse andre vesener.
— Således viser virkelig astrallegemet og jeget hos et
menneske, som er i okkult utvikling billedet av en sol — det er
astrallegemet — omgitt av sine planeter — det er et
antall av mangfoldiggjorte jeger, som sendes inn i andre vesener,
således at mennesket gjennom det, som hans mangfoldiggjorte jeg
stråler tilbake til ham av disse andre vesener, lærer
å kjenne disse andre veseners egenart. –
Og den følelse, som man har når man lærer
å kjenne de høyere hierarkier i deres indre vesen, —
(ved hjelp av det fysiske legeme og eterlegemet lærer man å
kjenne dem i deres ytre vesen, — deres indre vesen lærer
man å kjenne ved hjelp av astrallegemet og jeget, man kommer ved
hjelp av astrallegemet og jeget så å si i samkvem med disse
vesener fra de høyere hierarkier,-) denne følelse er som om
man helst ville gjøre sitt astrallegeme til en sol og skille ut
fra seg selv ett jeg, som har en tilbøyelighet til å dukke
ned i englenes hierarki, et annet jeg, som har en tilbøyelighet
til å dukke ned i erkeenglenes hierarki og ennu et annet jeg,
som har en tilbøyelighet til å dukke ned i formens
ånders hierarki. Et fjerde jeg har en tilbøyelighet til
å dukke ned i bevegelsens ånders hierarki, et femte jeg
dukker under i visdommens og viljens ånders hierarki, et sjette
jeg i cherubims hierarki og et syvende i serafims hierarki. Det er
mulig at mennesket, når det utvikler sitt vesens fire dele og
hever denne utvikling opp på et høyere trinn, i
virkeligheten kommer til en sånn opplevelse, som vi nettopp har
karakterisert. — Dette er mulig, men ved siden av at mennesket
når frem til en slik utvikling av sine jeger, som jeg nettopp
har antydet, kan det nå frem til en på en måte ennu
høyere utvikling av sine jeger. —
Når nemlig jeget utskiller syv jeger, gjennomgår
det selv som det ottende jeg, som er blitt tilbake, en høyere
utvikling. Altså vil De være så snill å se
på saken slik: Vi har menneskets opprinnelige jeg, som er gitt
mennesket før det gjennomgår en okkult utvikling. Så
gjennomgår det en slik og derved sender mennesket syv jeger ut
fra seg selv. Ved det, at det som opprinnelig er gitt ham, har kunnet
sende ut syv jeger, har han måttet anvende en indre kraft. Ved
at dette jeg har gjennomgått dette, er det steget ett
trinn høyere opp. Nu ber jeg Dem om å være
oppmerksom på, at det som jeg har skildret her, så å
si i sin ekstrem, — det fullbyrder seg litt efter litt. Det
menneske, som gjennomgår en okkult utvikling er ikke med engang
en fullkommen sol i sitt astrallegeme omgitt av jegets planeter. Man
oppnår først en ufullkommen soltilstand, en ufullkommen
utvikling av sine planetariske jeger, — det foregår alt
litt efter litt, men derved foregår også utviklingen av det
almindelige jeg til et høyere jeg langsomt og litt efter litt.
Når denne utvikling er nådd frem til et bestemt punkt,
når altså jeget er nådd høyere og høyere
opp, da byr litt efter litt den mulighet seg å kunne se tilbake
på sine tidligere inkarnasjoner. Jeg viser dere altså her
et punkt, hvorfra det er mulig å se tilbake på sine
tidligere inkarnasjoner. Det er utviklingen av jeget utover seg selv,
slik at det med de krefter, som gjør det mulig for det å
nå utover seg selv også får muligheten til å se
igjennom de høyere hierarkier. Man kunne altså si, at
mennesket for det klarsynte blikk gjennom en okkult utvikling med
hensyn på sitt jeg og astrallegeme blir lik stjerner, lik
stjernesystemer.
Dermed
har jeg mer eller mindre skildret for dere, hva som viser seg for det
ytre klarsyn, når det ser på en annen person, som er blitt
klarsynt, mens jeg i de foregående foredrag mer har skildret
hendelsene som indre hendelser. Ennu noe viktig må sies, som
på en måte vil komme til å utføre videre en
antydning, som allerede er gjort. Mennesket når, som De ser,
når det altså utvikler sitt jeg og sitt astrallegeme frem
til å se en verden som før var tom, oppfyllt med vesener
fra de høyere verdener, de høyere hierarkier —
engler, erkeengler, archai osv. — Nu kunne De komme til å
spørre, forandrer også naturens riker seg for menneskene?
Og virkelig — naturens riker forandrer seg ganske betraktelig.
Ser De, jeg har allerede før Sagt Dem, at for den klarsynte
viser det fysiske legeme seg som en samling av malerier, som
altså blir mer og mer lysende jo mer personligheten går
frem. Hvorledes er dette hos dyrene? Ja, ser man på dyrene
så forandrer også deres fysiske legemer seg for det
klarsynte blikk i imaginasjonen og man vet da, at dyrene ikke er det
som de syntes å være ut fra maya, men de er imaginasjoner,
det vil si, de er imaginasjoner tenkt ut fra en bevissthet. Hvem
tenker altså dyrene i imaginasjoner? Hos hvem er de
imaginasjoner? I sine ytre former er dyrene og plantene, men plantene
mindre enn dyrene og minst mineralene Ahrimans imaginasjoner.
–
Våre fysikere søker i de ytre naturriker naturens
lover, — den okkult erkjennende kommer mer og mer dit, at de
ytre naturriker, forsåvidt som de viser sitt materielle vesen er
Ahrimans imaginasjon. Vi vet jo at gruppesjelene ligger til grunn for
dyrene. Gruppesjelene er ikke Ahrimans imaginasjoner, men de enkelte
dyr er i sin ytre skikkelse Ahrimans imaginasjoner. Når vi
altså har 1øvens verden, så tilhører gruppesjelen
så å si de gode åndelige makter og Ahrimans kamp mot
de gode åndelige vesener består nettopp i at han putter
deres gruppesjeler inn i de enkelte individuelle dyreskikkelser og
preger disse med sine imaginasjoner. Den enkelte løve, slik som
den løper omkring i verden derute er av Ahriman påtvunget
gruppesjelen. Således forvandler den verden, som omgir oss seg
litt efter litt til noe ganske annet enn hva den synes ut fra maya.
–
Nu vil jeg gi dere en sort skjematisk tegning, så at
dere dog har noe, som dere kan føye de tanker, som har
åpnet seg for oss under denne cyklus likesom trinnvis oppover en
stige. Først tegner jeg nu til venstre det som vi kan kalle det
almindelige menneskes inndeling i fysisk legeme, eterlegeme,
astrallegeme, fornemmelsessjel, forstands eller følelsessjel,
bevissthetssjel, åndsselv, livsånd og åndsmenneske.
Slik kjenner vi menneskets inndeling. Jeg vil altså bare betegne
det med streker. Det indre er fornemmelsessjelen, forstands eller
følelsessjelen, så kommer bevissthetssjelen og derefter
åndsselvet — de andre deler tenker vi oss, vi har ikke
bruk for dem idag. Menneskets konstruksjon viser seg i det ytre slik,
at det legemlige er tilstede i de tre nederste deler, det som
opplever det sjelelige i de tre mittre deler og åndsselvet
så å si nesten ikke er tilstede uten som et
fremtidsperspektiv i mennesket. Når mennesket gjennomgår en
okkult utvikling, så gjelder det først og fremst at noe i
selve sjelen undertrykkes. Det er jo den første fordring for
virkelig å kunne komme fremover okkult, at man sjalter ut de
ytre sanseinntrykk, derved at mennesket sjalter ut de ytre
sanseinntrykk forandrer nemlig den del av sjelen seg, som først
og fremst utvikles ved de ytre sanseinntrykk, bevissthetssjelen.
Oppfatt dette riktig: Bevissthetssjelen har for øyeblikket sin
hovedutformning fordi de ytre sanseinntrykk først og fremst har
betydning her. De må ikke forveksle den kjennsgjerning, at
bevissthetssjelen utvikles mest ved inntrykk fra sansene med den
kjennsgjerning, at disse sanseinntrykk formidles ved hjelp av
fornemmelsessjelen. Når det gjelder en okkult utvikling, så
må man ta hensyn til hvilke innflytelser mest styrker
bevissthetssjelen. (Jeg vil altså til høyre tegne det, som
i en okkult utvikling svarer til de enkelte deler av sjelen), —
bevissthetssjelen hos et menneske, som utvikler seg okkult må
først og fremst tre tilside. — Med dette menes altså
det, som i det daglige liv frem for alt får mennesket til å
betone sitt jeg, det som på alle områder får ham til
fremfor alt å betone sitt jeg. — I vår tid
understrekes jo dette jeg enndog på tenkningens område. Det
er ikke noe man oftere hører enn: Dette er mitt standpunkt,
— jeg tenker det eller det. Som om det hadde noen betydning,
hva dette eller hint menneske tenker, som om det ikke meget mer
kommer an på hva sannheten er. Sannt er det, at summen av
trekantens tre vinkler er lik 180 grader, likegyldig er, hvilket
standpunkt mennesket inntar til dette. Sannt er at hierarkiene deler
seg i tre ganger tre høyere trinn regnet fra mennesket av,
likegyldig er det hvilket standpunkt mennesket inntar til dette.-
Altså det, som fremhever jeget trer tilbake, istedet fyller
bevissthetssjelen seg, som tidligere fortrinnsvis tjente jegets
utvikling, med det, som vi kaller imaginasjoner. Vi kan godt se hos
det menneske, som utvikler seg okkult forandrer bevissthetssjelen seg
til imaginasjonssjel.
Vi vet fra de foregående dagers forestillinger, at selv
tenkningen som fortrinsvis utvikles i forstands- eller
følelsessjelen, må forandre seg. Vi har hørt hvorledes
den alltid mer og mer må gi avkall på å utvikle egne
tanker, hvorledes den alltid mer og mer må undertrykke sin egen
tenkning. Hvis det lykkes for mennesket å undertrykke det, som
mennesket i dette almindelige liv har kunnet gjøre forstands- og
følelsessjelen til, da går inspirasjonen inn —
istedetfor det, der som almindelig tenkning, som forstands og
også som almindelig følelsesliv lever i mennesket på
det fysiske plan,- da forvandler forstands- og følelsessjelen
seg i inspirasjon, i den inspirerte sjel. Kulturrens inspirerte
verker er blitt inspirert inn i den forvandlete
forstandssjel.
Fornemmelsessjelen sjaltes litt efter litt ut derved at man
overhodet overvinner astrallegemet, gjør verdensinteresser til
sine, og derved kommer ut over det blott og bart
følelsesmessige, derved forvandler fornemmelsessjelen, alle
indre impulser, indre lidenskaper og affekter til intuisjon.
Istedenfor fornemmelsessjelen trer intuisjonssjelen. Således at
vi her til høyre kunne tegne opp det okkult utviklede menneske
om hvilket vi kan si, det består av astrallegeme, eterlegeme og
fysisk legeme, — men i det indre av intuisjonssjel,
inspirasjonssjel, imaginasjonssjel, som så går over i
åndsselv. Og nu kan De ut fra skjemaet, som gjengir
kjennsgjerningene riktig, så å si
beholde, hva der er sagt i foredragene, om hvorledes mennesket ved
graden av sin utvikling, graden av sin moralske utvikling øver
innflytelse på sin okkulte utvikling. Et menneske, som helt og
holdent er oppfylt av sine personlige affekter, personlige
lidenskaper, som handler ut fra inntrykket av det, man kan kalle sine
menneskelige instinkter. Hva er egentlig det? –
Et sådant menneske lever ennu helt i sin
fornemmelsessjel, — det modererer ikke sine instinkter ut fra
sine forstandsbegreper, — for ikke å tale om ut fra en
utviklet bevissthet, det er så å si, — hvis jeg nu
tegner inn den moralske utvikling i midten som denne strek —
(liten pil) — bare utviklet hit til fornemmelsessjelen, det vil
si, at det helt og holdent er behersket av sine personlige
begjær, drifter, osv. La oss anta at et sånt menneske blir
skrudd oppover ved en okkult utvikling, følgen ville bli at han
forvandlet fornemmelsessjelen og at han hadde visse intuisjoner, men
disse intuisjoner ville da vise seg å være hans egne
personlige drifter, begjær og instinkter, som er blitt
forvandlet. Et menneske, som i sin moralske utvikling var nådd
til forstandssjelen, det vil si, til å ha tilegnet seg
almindelige begreper, som ihvertfall med sin følelse omfatter
almindelige verdensinteresser, han vil i det minste forvandle sin
følelse til inspirasjonssjel og han kan nå opp til visse
inspirasjoner, om enn hans klarsyn ikke er uklanderlig. Først,
når et menneske med sitt jeg, virkelig er nådd til
bevissthetssjelen, utvikler han forvandlingen av bevissthetssjelen i
imaginasjonssjelen og det annet gir seg så å si av seg selv
fordi han jo er gått gjennom de andre stadier. I vår tid
må derfor et tidsmessig klarsyn gå i den retning, at det
stiller mennesket som oppgave å drive sin moralske utvikling
slik, at det først og fremst sjalter ut fra sin personlighet
sine drifter og begjær og hever dem opp til de almindelige
verdensinteresser, — det må forsøkes at et sånt
menneske virkelig griper seg selv som Jeg, men griper seg selv som
jeg i bevissthetssjelen. Da kan uten
fare fornemmelsessjel, følelsessjel, bevissthetssjel forvandles
til imaginasjonssjel, inspirasjonssjel, og intuisjonssjel.
–
Når vi ser med den almindelige bevissthet på det
fysiske plan, så er fornemmelsessjelen den rikeste sjel. Hvilken
sum av instinkter og drifter er ikke skjult i en menneskesjel,
står den aldri så lavt — hvilke drifter og
begjær er ikke en menneskesjel istand til! Denne menneskesjel er
allerede fattigere på forstands- og følelsesinnhold, men
allerfattigst er bevissthetssjelen, — den er skrumpet inn til
bevissthet om jeget: altså på en måte til
ett punkt. Man
kunne si at den figur, som skulle fremstille den menneskelige sjel i
sin naturlige tilstand på det fysiske plan, ville se ut som en
pyramide med spissen rettet oppover, (se de to trekanter), —
nede ved basis summen av drifter og begjær og lidenskaper,
— oppe ved spissen bevissthetssjelens punkt, — den
omvendte pyramide ville da vise sjelen utviklet ut fra det sanne
klarsyn. En pyramide, som har basis oventil, nemlig alle mulige
imaginasjoner, som man kan gjøre seg og som der gir uttrykk for
alt det, som kan gjenspeile verdensinnhold for oss og nederst som
spiss har det, som er menneskets høyere egenbevissthet. Men
også på en annen måte er dette skjema illustrerende.
Jeg har ofte i den nye utgave av min "Teosofi" hentydet til at vi
kunne si: fornemmelsessjelen er likesom det provisorisk omdannede
astrallegeme, således at her kunne stilles sammen nederst fysisk
legeme, så eterlegemet, så astrallegemet. Det provisorisk
omdannede astrallegeme er på det fysiske plan
fornemmelsessjelen, det provisorisk omdannede eterlegeme er
forstands- eller følelsessjelen og det provisorisk omdannede
fysiske legeme er bevissthetssjelen. Altså bevissthetssjelen har
vi først og fremst lokalisert i det fysiske legeme hos det
nuværende menneske, — det vil si at den benytter det
fysiske verktøy, forstandssjelen er lokalisert i eterlegemet,
det vil si, at den benytter de eteriske bevegelser.
Fornemmelsessjelen som inneholder begjær og lidenskaper benytter
de krefter, som er lokalisert i astrallegemet. Følelsen eller
forstandssjelen, der som innhold har de indre fornemmelseskrefter,
medlidenhetsfølelse f.eks., benytter det eteriske legeme.
Bevissthetssjelen benytter det fysiske legemes hjerne.
Når på denne måte fornemmelsessjelen blir
omdannet til intuisjonssjel, så må De overensstemmende
dermed også forestille Dem at intuisjonssjelen har sitt
verktøy i menneskets astrallegeme. Inspirasjonssjelen er den
omdannete forstands- eller følelsessjel, den har sitt
verktøy i menneskets eterlegeme, og imaginasjonssjelen, den
omdannete bevissthetssjel har i menneskets fysiske legeme sitt
verktøy. Og sammenligner De det, som jeg har oppstillet her som
skjema, med det som jeg nettopp har sagt, da vil De se at De i dette
skjema har et erindringsbillede. Jeg har fremstillet for dere, at det
fysiske legeme, når det forvandles i imaginasjoner er et maleri
av makrokosmos. De ser på dette skjema, at imaginasjonssjelen
utfyller det fysiske legeme. I virkeligheten dukker
imaginasjonssjelen inn i det fysiske legeme, gjennomtrenger det,
således at den klarsynte bevissthet, jo mer utviklet det
menneske er, som den står overfor, ser dets fysiske legeme
gjennomtrengt med alltid høyere og høyere imaginasjoner,
som blir innpreget det fysiske legemet fra denne persons indre. I det
almindelige menneske er der en del imaginasjoner, som preget inn i
hans legemes dele av høyere åndelige vesener, hos det
høyere utviklete menneske viser der seg ved siden av de
imaginasjoner, som opprinnelig finnes i det fysiske legemes deler
— de som han ut fra sitt eget indre preger inn i sine
legemsdeler, — således at det fysiske legeme som organ
alltid blir rikere og rikere, hos et okkult utviklet menneske.
–
Jeg
ville ikke gi annet i dette skjema enn en slags notis, som
sammenfatter det, som jeg har skildret i disse foredrag. Jeg
gjør Dem især oppmerksom på det De ut fra dette skjema
alltid i hukommelsen kan beholde at fornemmelsessjelen,
følelsessjelen- eller forstandssjelen, og bevissthetssjelen snur
seg, så bevissthetssjelen ikke blir intuisjonssjel, men
imaginasjonssjel og at fornemmelsessjelen ikke blir imaginasjonssjel
men intuisjonssjel.
Dermed har vi gitt Dem en skisse av det, som i løpet av
disse foredrag kunne gis om temaet: De menneskelige hyller og det
menneskelige jegs forandringer i løpet av en alvorlig drevet
antroposofisk utvikling eller en esoterisk okkult utvikling, hva jo i
grunnen kan falle helt sammen. De har sett hvordan vi begynte med de
små, nesten ikke synbare forandringer i det fysiske legeme, som
den person, som er beskjeftiget med en okkult utvikling først
merker ganske svakt, de enkelte deler av det fysiske legeme blir
alltid mer og mer levende i det indre, mens ellers det hele fysiske
legeme hos mennesket forekommer èn levende. Så har vi sett
hvorledes visse forandringer viser seg som henger sammen med veldige
kjennsgjerninger i det indre liv, jegets og astrallegemets
forandringer, som gir disse veldige imaginasjoner, som likesom lar
oss føle oss hensatt til vår jordiske
mennesketilværelses begynnelse, ja ennu et stykke utover det,
som fører til Paradis- Kain og Abelmyten. De har sett hvorledes
der som en real virkelighet oppstår en slags kraft i det fysiske
legeme, som likesom tvinger det til å dele seg,- det holder dog
sammen, det gir ikke efter fordi i den nuværende
menneskehetsperiode den okkulte øvelse ikke må gå
så langt, at den skader det fysiske legeme, men der gis dog en
styrkegrad i den okkulte utvikling, som fører til den mulighet,
at det fysiske og eterlegemet trekker til seg indre
ødeleggelseskrefter og i grunnen er det alltid tilfelle når
mennesket har et møte med vokteren på terskelen. Man kan
slett ikke møte vokteren på terskelen, uten å stå
overfor den fare å innplante visse ødeleggelseskrefter i
sitt fysiske legeme og sitt eterlegeme, men enhver riktig okkult
utvikling skaper samtidig motmidlene, og disse motmidler er gitt i
det, som De i min: "Åndsvidenskap" finner betegnet som
biøvelser,
de seks biøvelser: tankekonsentrasjon, det vil si en sterk
konsentrasjon av sine tanker, utvikling av et viss viljeinitiativ, en
viss likevekt overfor glede og smerte, en viss positivitet i sitt
forhold til verden, en viss fordomsfrihet. Den, som under en okkult
utvikling parallelt med denne oppdrar sin sjel i disse egenskaper,
hos ham utvikler der seg nok en viss tilbøyelighet i det fysiske
legeme og i eterlegemet til å gå itu, det vil si til å
oppta dødskimer i seg under den okkulte utvikling, men i like
stor utstrekning, som dette utvikler seg, blir det igjen opphevet,
slik at det egentlig aldri er virksomt, hvis mennesket utvikler de
anførte egenskaper eller gjennom sine moralske egenskaper uten
dette allerede har nok av egenskaper, som er likeverdige med disse
seks egenskaper. Ennu mer enn å gi dere en fremstilling har jeg
ønsket å fremkalle i deres hjerter en følelse for det,
som en okkult utvikling er og hvor allsidig en okkult utvikling
griper inn i menneskets vesen og hvor det forandrer mennesket. De har
kunnet ane og forstå, at mennesket står overfor meget
rystende og faretruende ting, når han gjennomgår en okkult
utvikling, men ved siden av meget, som selv ved en teoretisk
betraktningsmåte har inngydt en lett gysen, må dog hele
tiden den tanke trylles frem for sjelen, der rydder bort all frykt
for fare, som alene fremkaller entusiasme og viljestyrke i sjelen,
— den tanke, at vi, idet vi bringer oss selv videre, fritt
arbeider på den utvikling, som gudene har villet. Den, som kan
forstå denne tanke i hele sin storhet, i hele dens ildnende og
begeistrende omfang, — den som forstår den tanke slik, at
okkult utvikling i sin beste mening står for ham som hans plikt,
han føler ved siden av alle farer, ved siden av all forvirring,
ved siden av alle hindringer, som er forbunnet med okkult utvikling
— begynnelsen til å kunne nærme seg den åndelige
verdens salighet. Den, som i disse tanker føler den begeistrende
kraft i utviklingens ideal, kan allerede begynne å føle
denne utviklings salighet. Men denne salighet forutsetter, at denne
utvikling, de okkulte fremskritt anerkjennes, som en
nødvendighet. Da vil fremtiden for en sann spirituell esoterisk
bevegelse, som vår er, vise at det å utvikle menneskesjelen
spirituelt alltid mer og mer vil ansees, som en nødvendighet og
at det å utelukke, det å stille seg fiendtlig til
åndelig utvikling vil si å forbinde seg med sine egne
jordiske avfallsprodukter, som må gå til grunne i jordens
tetthet, — med å falle ut av verdensaltets gudevillete
utvikling.
|