1. Foredrag. Haag, 20. mars 1913.
Jeg skal tale til Dem om et tema som kan være viktig for
mange i vår tid, for alle dem som ikke bare streber efter å
gjøre antroposofi til en teori, men som streber efter å
oppta den i hjerte og sinn, slik at den blir et virkelig livsinnhold,
at den blir noe som flyter inn i hele deres tilværelse som
nutidsmennesker. Ikke bare for den egentlige esoteriker, men for
enhver som vil oppta antroposofiske tanker i sine sjelskrefter, vil
det være viktig å erfare noe om de forandringer som hele
det menneskelige vesen undergår derved, at mennesket enten
utfører slike øvelser som er meddelt i mitt skrift:
”Hvorledes oppnår man kunnskap om de høyere
verdener”, eller som er kort fremstillet i annen del av min
Åndsvidenskap ”Geheimwissenschaft”, eller også
bare derved at han søker å oppta antroposofiske
tanker med hjerte og sinn.
Antroposofi som drives esoterisk, eller også eksoterisk
men alvorlig, fremkaller visse forandringer i hele den menneskelige
organisasjon. Det kan dristig påståes at en gjennom
antroposofi blir et annet menneske, en forandrer hele sin
menneskelige konstitusjon. Derved at en virkelig opptar antroposofi i
sitt indre, blir såvel det fysiske legeme og eterlegemet som
astrallegernet og det menneskelige selv forvandlet på en bestemt
mate. Og disse forandringer som skjer i de menneskelige vesensdeler
under innflytelse av esoterisk eller eksoterisk, men alvorlig dreven
antroposofi, skal nu omtales efter tur. Særlig vanskelig er det
å tale om forandringene i det fysiske legeme, og ganske enkelt
av den grunn at de i begynnelsen av det antroposofiske eller
esoteriske liv ofte kan være utydelige og tilsynelatende
små, selv om de nok kan være viktige og betydningsfulle.
Der foregår viktige, betydningsfulle forandringer i det fysiske
legeme, men utvendig er de ikke merkbare. De kan
heller ikke være
merkbare, av den enkle grunn at det fysiske er det som mennesket
innenfra har minst i sin makt, og fordi der straks ville være
fare på ferde, hvis esoteriske øvelser eller antroposofiske
arbeide ble innrettet således at det fysiske legeme undergikk
større forandringer enn mennesket fullt ut kunne være herre
over. Det fysiske legemes forandringer holder seg innenfor visse
grenser, men det er dog viktig at mennesket får vite noe om
dette, blir klar over det. Skal man kort sammenfatte de forandringer
som skjer i det fysiske legeme under de nevnte vilkår, må
man si: Dette fysiske legeme blir først bevegeligere og
innvendig mere levende. Bevegeligere, hva vil det si? Nå,
normalt har vi for oss et menneskelegeme hvor de ankelte organer
kommuniserer med hverandre, hvor de enkelte organer er forbundne med
hinannen på bestemt måte. De enkelte organer virker på
hinannen. Derved at mennesket lar esoterikk eller antroposofi
alvorlig virke på seg, blir de enkelte organer mere
selvstendige, mere uavhengige av hinannen. Alle organer blir
innbyrdes mere uavhengige. På en måte blir det fysiske
legemes helhetsliv svekket og organenes egenliv styrket. Selv om
denne svekkelse av helhetslivet og styrkelsen av organenes egenliv
kun er uhyre liten, så må man dog si: Under innflytelse av
esoterikk og antroposofi i det hele blir hjertet, hjernen,
ryggmargen, ja alle organer selvstendigere, mere levende og
uavhengige av hinannen, mere innvendig bevegelige. Ville jeg tale
lærd, måtte jeg si: Organene går over fra en stabil
til en mere labil likevekt. Det er godt å vite dette, fordi man
ellers lett kunne tro at man var upasselig, syk, når man merket
noe til denne nye likevektstilstand i sine organer. Man er ikke vant
til å føle denne organenes bevegelighet og uavhengighet.
Man merker, føler sine organer bare når de fungerer
anderledes enn normalt. Nu fornemmer man — omenn først
ganske svakt — denne organenes uavhengighet, og kan ta det for
upasselighet, tro seg syk. Her ser De hvor man må være
forsiktig, nettopp når det gjelder det fysiske legeme.
Naturligvis kan denne tilstand én gang være sykelig og en
annen gang bare en følge av det indre antroposofiske liv. Derfor
er det nødvendig å individualisere, men det må nevnes
at dette som slik oppnåes gjennom det antroposofiske liv, helt
ut tilhører den normale menneskehetsutvikling. I
menneskehetsutviklingens tidligere tider var de enkelte organer ennu
mere avhengige av hinannen enn nu, og i fremtiden vil det bli stadig
mere uavhengige. Den som bekjenner seg til antroposofi må
på de forskjelligste livets og erkjennelsens områder ta
på forskudd det, som den samlede menneskehetsutvikling
først når opp til i fremtiden. Slik må han også
finne seg i dette utviklingstrinn, hvor organene blir uavhengige av
hinannen. Dette kan skje stille og fredelig. Jeg skal nevne et
eksempel. De kjenner alle til at mennesker som er stedbundne, som
ikke i stillings medfør reiser meget, kan ha vokset sterkt
sammen med hjemmets jord. Går De på landet, til
landbefolkningen, så vil De merke at befolkningen der i langt
høyere grad enn bybefolkningen, som jo ofte reiser på
landet, er sammenvokset med jordbunn og klima, og har vanskeligheter
når de blir flyttet til et annet sted eller klima, har vanskelig
for å akklimatisere seg, som det heter. Lengselen efter den
jord som de er sammenvokset med, lever ofte i sjelen som en
uovervinnelig hjemve. Dette skal bare vise oss hvor det for mennesket
er nødvendig å tilpasse hele sin organisme til det nye sted
og det nye klima, når han flytter fra sted til annet.
I vårt normale liv skjer der faktisk en slik tilpasning
i hele vår organisme. Allt blir
på en måte affisert, må delta i forandringene,
når vi drar fra lavland til fjells eller når vi flytter til
et fjernt sted. Hos esoterikeren eller den alvorlige antroposof er
det nu påfallende, at det ikke lenger er hele organismen som
deltar i disse forandringer, men at blodsystemet
skiller seg ut, at
blodsystemet skiller seg ut fra den øvrige organisme og at
blodsystemet forandrer seg mest, når mennesket flytter fra et
sted til et annet. Og den, som har tilegnet seg en viss
følsomhet for disse ting, kan merke det på blodets
pulsasjon, på hvordan pulsen slår, når man bare ved en
reise flytter til et sted fra et annet. Mens nervesystemet
hos det menneske
som ikke så å si har gjennomtrengt seg med esoterikk eller
et alvorlig antroposofisk liv, tar sterk del i den nødvendige
akklimatisering, vil dette være meget lite tilfelle hos den som
har gjennomtrengt seg med esoterikk eller et alvorlig antroposofisk
liv. Nervesystemet trer her tilbake. Gjennom det indre antroposofiske
liv løses den inderlige forbindelse mellom nerve- og blodsystem,
og blodsystemet blir på en viss måte mer følsomt for
innflytelser fra klima og jordbunn. Derfor blir nervesystemet
uavhengigere. Hvis De vil ha bevist en slik sak, må De søke
dette bevis der hvor det på den naturligste måte er å
finne, nemlig i Deres egne fornemmelser når De kommer til et
fremmed sted. Hvis en forsøker å akte på seg selv, vil
en finne denne okkulte kjennsgjerning bekreftet. Det er overordentlig
viktig å være oppmerksom på denne kjennsgjerning,
fordi dette forhold efterhånden utvikler seg til en ganske
bestemt følsomhet (Empfindungsfähigkeit). Den som i sitt
hjerte er antroposof, merker en fremmed bys karakter i sitt blod. Han
behøver slett ikke bry seg med så meget annet: I sitt blod
kan han merke hvordan de forskjellige steder på jorden
skiller seg fra hinannen. —
Nervesystemet derimot skiller seg ut fra hele organismen på en
annen måte. Den som på den nevnte måte gjennomtrenger
seg med antroposofi, vil efterhånden merke, at han føler
forskjel mellom de fire årstider, f.eks. særlig forskjellen
mellom sommer og vinter på en annen måte enn almindelige
nutidsmennesker. Det normale nutidsmenneske føler på sitt
eget fysiske legeme vesentlig bare temperaturforskjellen. Den som
på den antydede måte har gjort antroposofien til sitt
sjelsinnhold, fornemmer ikke bare temperaturforskjellen, men
uavhengig derav har han også en annen opplevelse i sitt
nervesystem. Det er således f.eks. lettere for ham å fatte
visse tanker som er bundet til den fysiske hjerne, om sommeren enn om
vinteren. Ikke slik at det er umulig å fatte disse eller hine
tanker om vinteren, men man kan tydelig merke at det er lettere om
sommeren enn om vinteren, at det så å si flyter lettere om
sommeren, enn om vinteren. Man kan også merke at tankene
om vinteren lettere blir abstrakte, og om sommeren lettere
billedlige, anskuelige. Det kommer derav at redskapet for det fysiske
plan, nervesystemet, på en fin måte svinger med i
årstidenes forandringer, i det indre svinger med mere uavhengig
av hele organismen enn dette ellers er tilfellet. En vesentlig
forandring i det fysiske menneskelegeme er den, at man overhodet
begynner å føle sitt fysiske legeme sterkere. Dette kan
anta rett betenkelige former. Det fysiske legeme føles på
en måte tydeligere av sjelslivet, det blir en større byrde
(schwerer erträglich).
Det er
overmåte vanskelig å fremstille dette slik at man kan
forestille seg det ganske klart. Men forestill Dem et glass vann
hvori er oppløst så meget salt at det blir en uklar veske.
La nu for det normale menneske hans eter-, astrallegeme og jeg
være vesken hvori det fysiske legeme er det oppløste salt.
Så lar vi vesken i glasset avkjøle. Da vil saltet langsomt
skilles ut, bli fastere og tyngre ved det at det blir selvstendigere.
Slik forherder det fysiske legeme seg og skiller seg ut fra det
firleddede menneskelige vesen. Det skrumper, omenn i ringe grad.
Dette er å ta ganske bokstavelig. Det skrumper inn på en
måte. Men man må heller ikke overdrive og frykte for at
mennesket gjennom den antroposofiske utvikling skal bli altfor
rynket. Denne innskrumpning er en fortetning, men derved blir det
fysiske legeme tyngre å bære enn før. Man føler
det ubevegeligere enn før. Dertil kommer, at de andre legemer nu
er blitt lettere bevegelige. Det som man før, når man var
ganske frisk slett ikke følte, og som man ganske velbehagelig sa
jeg til, det føler man efterpå som noe tungt, man må
bære på, og som man i det hele begynner å merke
tydeligere. Og særlig begynner man å merke alle slike
bestanddeler som så å si fører en slags selvstendig
tilværelse i det fysiske legeme.
Og her kommer vi til et spørsmål som bare i denne
sammenheng kan gjøres ganske forståelig, vi kommer til
spørsmålet om kjøttkost.
Selvfølgelig skal her ikke drives noen agitasjon, bare sannheten
skal sies. Siden vi her har å gjøre med det fysiske legeme,
må vi gå inn på en beskrivelse av kjøtt- og
plantenæringens vesen, på ernæringen overhodet. Det
hele skal danne en episode ved omtalen av det antroposofiske livs
innflytelse på menneskets hyller, en episode som kunne kalles
det fysiske legemes erstatning, dets regenerasjon gjennom opptagelse
av stoffer utenfra. Man forstår menneskets forhold til
næringsmidlene når man ser på menneskets forhold til
de andre naturriker, særlig planteriket. Planteriket er et
levende rike. Det fører de uorganiske stoffer, de livløse
stoffer opp til en viss organisasjon. For at den levende plante kan
bli til, må de livløse stoffer — likesom i et levende
laboratorium — bli bearbeidet inntil et visst trinn av
organisasjon. Slik at vi i planten har for oss et levende vesen som
bringer de livløse naturprodukter frem til en viss grad av
organisasjon. Menneskets fysiske organisme er nu slik organisert at
den er istand til å gjenoppta organisasjonsprosessen på det
punkt hvortil planten har bragt den, og så føre den derfra
videre slik, at den høyere menneskeorganisme oppstår,
når mennesket organiserer videre det, som planten har organisert
til et visst punkt. Tingene forholder seg nøyaktig slik at der
egentlig er en fullstendig kontinuitet når mennesket plukker og
spiser et eple eller et blad. Det er den fullstendigste kontinuitet.
Hvis alle ting var slik ordnet, at alltid det naturligste kunne skje,
så kunne man si: Det naturligste ville være at mennesket
ganske enkelt fortsatte organisasjonsprosessen der hvor planten har
latt den stoppe opp. Det vil si tok planteorganene slik som de finnes
i naturen og organiserte dem videre i seg. Det ville være en
rett, ubrutt organisasjonslinje fra den livløse substans frem
til planten, frem til et visst trinn av organisasjon, og fra dette
trinn videre frem til den menneskelige organisasjon. La oss nu straks
ta det groveste eksempel:
Mennesket spiser et dyr. I dyret har vi for oss et levende
vesen som også fører organisasjonsprosessen videre enn
planten, til et visst punkt utover planteorganisasjonen. Slik at vi
kan si om dyret at det fortsetter plantens organisasjonsprosess. La
oss nu anta at mennesket spiser et dyr. Da skjer følgende:
Mennesket behøver nu ikke bruke de indre krefter, som det
måtte bruke på planten. Hadde det måttet begynne
å organisere næringsmidlet der hvor planten hadde sluttet,
måtte det ha anvendt en viss mengde krefter. De blir nu unyttet
når det spiser dyret, for dyret har allerede ført plantens
organisasjon videre til et visst høyere punkt, og først der
trenger mennesket å begynne. Vi kan altså si: Mennesket
fortsetter ikke organisasjonen der hvor det kunne
fortsette, men det lar
krefter som det har i seg bli unyttet, og fortsetter organisasjonen
først senere. Det lar dyret avlaste seg endel av det arbeide som
det måtte utføre om det ville nyte planten. — Nu
består en organismes velvære ikke deri at den yder minst
mulig, men deri at den virkelig bringer alle sine krefter i
virksomhet. Med de krefter som ville utvikle organisk virksomhet,
dersom mennesket bare spiste planter, gjør det ved å spise
et dyr omtrent det samme som om det ville si: Jeg gir avkall på
å bruke min venstre arm, den surrer jeg fast slik at jeg ikke
kan bruke den. Når mennesket spiser dyr, binder det på
samme måte i sitt indre krefter som ellers ville bli tatt i bruk
dersom han spiste planter. Det dømmer altså visse krefter
til uvirksomhet. Allt det som slik blir dømt til uvirksomhet i
den menneskelige organisme, bevirker samtidig at den organisasjon som
ellers skulle vært virksom, blir lagt brakk, blir lammet,
forherdet. Slik at mennesket dreper — eller i det minste lammer
en del av sin organisme — når det spiser dyr. Denne del av
sin organisme som mennesket slik forherder, bærer det siden med
seg gjennom livet som et fremmedlegeme. Dette fremmedlegeme
føler det ikke i det normale liv. Men når organismen blir
innvendig mer bevegelig og organsystemene mere uavhengige av
hinannen, slik som det skjer gjennom det antroposofiske liv, da
begynner det fysiske legeme — som allerede nevnt er begynt
å føles ubehagelig — da begynner det å
føles ennu mere ubehagelig ved at det nu også bærer et
fremmedlegeme i seg. Som sagt, her skal ikke drives agitasjon, men
bare sannheten skal bli fremstillet, og vi vil også lære
å kjenne andre virkninger av dyrisk føde. Vi blir nødt
til å omtale dette kapitel utførligere. Slik henger det
altså sammen, at fremskritt i det indre antroposofiske liv
efterhånden fremkaller en slags ekkelhet ved dyrisk føde.
Man behøver altså ikke forby antroposofen å spise
dyrisk føde, men det sunne fremadskridende instinktliv verger
seg litt efter litt mot dyrisk næring og liker den ikke mer. Og
dette er meget bedre enn om mennesket blir vegetarianer ut fra
abstrakte grunnsetninger.
Det beste er om antroposofien bringer mennesket til å ha kvalme
og avsky for kjøttspiser, og det har med hensyn til en
høyere utvikling ikke stor verdi om det på annen måte
har vennet seg av med å spise kjøtt. Man kan altså si:
Dyrisk føde fremkaller i menneskets fysiske legeme en tyngde som
kan føles. Dette er den okkulte virkelighet fra én side
sett.
Vi skal nu også karakterisere den fra en annen side. Som
et eksempel skal jeg nevne alkoholen. Også menneskets forhold
til alkoholen forandres, når mennesket inderlig og levende
gjennomtrenger seg med antroposofi. Alkohol er jo nemlig noe ganske
besynderlig noe innen naturrikene. Den viser seg ikke bare som noe
der tynger {Last-Erzeugung) den menneskelige organisme, men også
som noe der fremkaller en opposisjonell kraft i denne. Hvis vi
betrakter planten fører den det i sin organisasjon til et visst
punkt, men vinranken går ut over dette punkt. Det som i de andre
planter ene og alene samles opp i den unge kime, alle de krefter som
bare samles for den unge kime og ikke gydes ut i planten forresten,
det flyter hos vindruen også inn i fruktkjødet, slik at der
ved den såkalte gjæring, gjennom forvandling av det som
slik er flytt inn i vindruen og i druen er kommet til en høyeste
spenning, at der derved blir fremkalt noe som i planten har en kraft,
som i okkult henseende bare kan sammenlignes med den kraft som
menneskets jeg har over blodet. Det som altså oppstår ved
vingjæringen, som alltid danner seg ved alkoholgjæringen,
det er i et annet naturrike det samme som må skje i mennesket
for at dets jeg kan virke på blodet, Vi kjenner jo det intime
forhold mellom jeg og blodet. Det kan jo rent i det ytre
karakteriseres derved, at når jeget føler skam, stiger
skammrødmen opp i ansiktet, og når jeget føler angst,
frykt, blekner mennesket. Denne virkning fra jeget på blodet,
som jo også ellers er tilstede er okkultistisk ganske lik den
virkning som oppstår når planteprosessen går tilbake
slik, at det som er i druens fruktkjøtt eller overhodet stammer
fra planteverdenen blir omdannet til alkohol. Jeget må som sagt,
okkultisk talt, ikke kjemisk, normalt fremkalle en lignende prosess i
blodet som den der skjer i planten som en tilbakeløpende
organisasjonsprosess av kjemisk art, når der oppstår
alkohol. Følgen er at vi gjennom alkohol fører noe inn i
vår organisme, som fra den annen side virker på samme
måte som jeget på blodet. Det vil si at vi i alkoholen
opptar i oss et mot-jeg, et jeg som direkte kjemper imot vårt
åndelige jegs handlinger. På den annen side virker
alkoholen på blodet på samme måte som jeget virker
på blodet. Slik at vi slipper løs en indre krig, og
igrunnen dømmer alt det som utgår fra vårt jeg til
avmakt, idet vi stiller alkoholen opp imot det som en motstander. Det
er en okkult kjennsgjerning. Den som
ikke drikker alkohol, sikrer seg den frie mulighet til å virke
på sitt blod ut fra jeget. Den som
drikker alkohol, stiller seg på samme måte som den der i
den hensikt å slå ned en vegg, gir seg til å banke
løs på den ene side samtidig med at han stiller opp folk
som slår imot på den annen side. Ganske på samme
måte blir jegets virkning på blodet eliminert ved
alkoholnytelse. Den som gjør antroposofi til sitt livselement,
føler derfor alkoholens arbeide i blodet direkte som en kamp mot
sitt jeg, og det er derfor bare naturlig at en virkelig åndelig
utvikling kun kan gå lett for seg, når man ikke legger
denne hindring i veien. Nettopp av dette eksempel ser vi hvordan det,
som jo også ellers er tilstede i den forstyrrede likevekt i det
fysiske legeme, for esoterikeren eller antroposofen blir
synlig.
Også i mange andre henseender gjør de enkelte organer og
organsystemer i den menneskelige organisme seg selvstendige, og denne
selvstendiggjørelse gir seg også tilkjenne deri, at
ryggmarg og hjerne blir meget mere uavhengige av hverandre. Vi vil
imorgen tale mere om ernæringen, om den okkulte
næringsfysiologi, idag vil jeg særlig dvele ved
selvstendiggjørelsen.
I virkeligheten kan man ved å gjennomtrenge sin sjel med
antroposofi komme til å merke denne ryggmargens uavhengighet av
hjernen, derved at den fysiske organisme føles mere selvstendig.
Dette kan føre til ganske ubehagelige situasjoner. Derfor er det
desto viktigere at man kjenner til saken. Den som på denne
måte er i utvikling, kan f.eks. – mens han forresten er
ganske klar, som man kaller det — plutselig merke at han sier
mange ord som det ikke egentlig var hans hensikt å si. Han
går på gaten, plutselig merker han at han har uttalt et
ord, kanskje et yndlingsord, som han imidlertid ville ha latt
være å uttale hvis han ikke hadde gjennomgått denne
ryggmargens selvstendiggjørelse likeoverfor hjernen. Det som
ellers blir hemmet, blir til et rent refleksfenomen ved ryggmargens
selvstendiggjørelse likeoverfor hjernen. Men også i selve
hjernen blir enkelte avsnitt selvstendigere i forhold til andre
avsnitt. Særlig blir hjernens centrale partier mere uavhengige
av dens overflatepartier, som de ellers i det normale liv arbeider
sammen med. Dette viser seg deri at den abstrakte tenkning for
esoterikeren og den virkelige antroposof blir vanskeligere enn
før, efterhånden støter på større motstand i
hjernen. Å tenke billedlig, så å si forestille seg
imaginativt, det blir lettere for antroposofen i utvikling enn den
abstrakte tenkning. Dette er noe som særlig hos ivrige
antroposofer kan merkes snart og tydelig. Der kommer en
tilbøyelighet til utelukkende å beskjeftige seg med
antroposofi. Folk begynner nu gjerne å lese antroposofi og
å tenke antroposofisk, ikke bare av den grunn at de er ivrige
antroposofer, men fordi det er blitt dem lettere å finne seg
tilrette i mere spirituelle forestillinger. Fordi den spirituelle
tenkning — forsåvidt det fysiske plan angår —
tar i bruk hjernens midtpartier, mens den abstrakte tenkning bruker
hjerneoverflaten, derfor har så mange overivrige antroposofer en
viss uvilje likeoverfor abstrakt tenkning og abstrakt videnskap.
Derav kommer det også at enkelte antroposofer med et visst vemod
merker, at den abstrakte tenkning som de før behersket ganske
godt, efterhånden blir vanskeligere for dem. Slik blir de
enkelte organer, ja endog enkelte organdeler mere levende og
selvstendige. De kan se herav at der så å si må inntre
noe nytt hos det menneske som gjennomgår dette. Før var det
naturen som uten menneskets innvirken velvillig bragte dets organer i
de rette innbyrdes forbindelser, nu må det innenfra ha kraft til
igjen å tvinge sine organer til innbyrdes harmoni. I enhver
ordentlig antroposofisk skole (Betriebe) oppnår man denne
gjenopprettelse av organers og organdelers innbyrdes harmoni, ved
stadig å betone allt det som forhøyer menneskets
herredømme over de selvstendiggjorte organer. Husk på hvor
ofte det er blitt fremholdt, hvorfor det i vår litteratur
spiller en så stor rolle, som mange mennesker kort og godt
uttrykker slik: ”Akk, men det er da så fryktelig
vanskelig”. Og når det ble sagt: ”For begynnere er
dog boken ”Theosophie” egentlig altfor vanskelig”,
måtte jeg ofte gi et meget eiendommelig svar ved å si:
”Nå, den måtte ikke være lettere, for om den var
det, ville folk vistnok kunnet oppta en del antroposofiske sannheter,
og disse ville nok også kunnet fremkalle en viss
selvstendiggjørelse av enkelte hjernepartier, men denne bok har
fått en bestemt tankestruktur forat også de andre
hjernepartier stadig skulle tvinges til å øve seg og ikke
bli liggende tilbake”. Det er det eiendommelige ved en
bevegelse som hviler på et okkult grunnlag, at det er
nødvendig ikke bare å akte på det som i abstrakt
forstand er riktig, og forkynne det på en vilkårlig
måte, men det er nødvendig å forkynne det på en
sunn måte, og ærlig passe på at tingen ikke av
popularitetshensyn blir forkynt slik at den kan volde skade. I
antroposofien kommer det ikke bare an på at visse sannheter
blir meddelt i bøker og taler, men det kommer an
på hvordan der blir skrevet og hvordan
der blir talt. Desto
bedre er det, om de som vil gjøre seg til bærere av en slik
bevegelse, ikke av popularitetshensyn lar seg avholde fra å
gjennomføre dette eller hint. Mer enn på ethvert annet
område gjelder det her ærlig å bekjenne den rene
sannhet. Og nettopp når man går inn på slike
spørsmål som forandringen av de menneskelige hyller gjennom
antroposofisk liv, først da merker man hvor nødvendig det
er å legge antroposofi frem for verden på rett måte.
Jeg ville ennu bare bemerke, at de foredrag som jeg vil holde,
må tas som et hele, og at derfor mange betenkeligheter som kan
dukke frem i sjelen under det første foredrag, senere vil kunne
bli fjernet.
|