2. Foredrag. Haag, 21. mars 1913.
Virkningene av esoterikken eller også av antroposofien på
eterlegemet og astrallegemet samt på jeget, står
naturligvis en antroposof meget nærmere enn nettopp virkningene
på det fysiske legeme. Og dog vil vi kunne legge et grunnlag for
de nærmeste dager, da vi skal betrakte de åndelige ledd av
den menneskelige natur ut fra dette synspunkt, når vi også
stiller frem for oss, det som kan bli sagt om forandringen av det
fysiske legeme. Men det må uttrykkelig bemerkes, at de
forandringer jeg angir her, ikke angår de høyeste trinn av
innvielse, men at de mere angår den begynnende esoteriske eller
antroposofiske utvikling, og at de allerede av den grunn er av en
viss almindelig viktighet.
De vil ha hørt av foredraget igår, at menneskets fysiske
legeme blir på en viss måte mere levende, mere bevegelig i
seg selv under de karakteriserte innflytelser, slik at det av den
grunn også kan bli på en viss måte ubehagelig
følsomt. Man medopplever det mere på et vis, enn man
medopplever det i det yttre eksoteriske såkalte normale
menneskeliv.
Vi vil komme til å tale om forskjellen mellom vegetarisk
og animalsk føde også ved de andre hyller, men med hensyn
til oppbygning og organisering av det fysiske hylle er forskjellen
mellom vegetarisk og animalsk ernæring overordentlig stor. Det
må naturligvis stadig betones, at det ikke skal være
vår oppgave å drive propaganda for den ene eller den annen
ernæringsmåte, men bare å si fra, om det som er sannt
og riktig på dette område. Og de kjennsgjerninger som
kommer i betraktning, blir gjennom den sjelelige utvikling til
erfaringer. Fremforalt fremgår det av erfaring, at vårt
fysiske hylle ved animalsk ernæring har mere å bære
på, mere å slepe med seg, enn ved vegetabilsk
ernæring. Vi har jo igår betonet at det fysiske hylle
på en måte skrumper inn, løser seg fra de høyere
åndelige ledd gjennom utviklingens gang. Når det nu blir
tilført animalsk næring, så viser denne animalske
næring seg slik som den ble karakterisert siste gang også
derved, at den blir opplevet som om et sterkt virkende fremmedstoff
blir tilført den menneskelige organisme, og det lærer man
å føle som en pel som man har drevet inn i sitt
kjød, for å bruke et radikalt uttrykk.
I denne henseende opplever man så å si jordtyngden ved
animalsk ernæring sterkere ved en esoterisk eller antroposofisk
utvikling, enn man ellers gjør det — og man opplever
fremforalt den kjennsgjerning at den animalske ernæring
aktiverer det instinktive viljesliv. Viljeslivet som forløper
mer ubevisst, som forløper mer i affekter og lidenskaper —
det blir ansporet av den animalske ernæring. Det er derfor
riktig som en ytre betraktning, når det sies at krigerske
folkeslag har mere hang til kjøttspisning enn fredselskende
folkeslag. Men dette behøver slett ikke å forlede noen til
den tro at planteføde må berøve menneskene alt mot og
all handlekraft. Vi skal se, hvordan det
som mennesket på en
viss måte taper med hensyn til aggressive lidenskaper og
affekter ved at den animalske ernæring opphører —
blir erstattet fra det indre, fra det sjelelige, men dette lar seg
først omtale nærmere ved behandlingen av astrallegemet. For
alle disse ting henger sammen med menneskets og naturrikenes hele
forhold til Kosmos, og man får efterhvert et slags bevis, en
slags bekreftelse på det som okkultisten konstaterer med hensyn
til menneskelivets sammenheng med Kosmos — selv om man ikke
personlig oppnår dette gjennom et høyere klarsyn. Man
får et bevis for dette, når man gjennom de mere bevegelige,
levendegjorte livsprosesser i det fysiske legeme lærer å
kjenne de av jordens stoffer, som anvendes til næringsmidler
— deres natur og eiendommeligheter på sitt eget legeme.
Ser De, det er f.eks. interessant å sammenligne 3 slags
næringsmidler med hensyn til deres kosmiske
betydning.
Det er melken og alt som henger sammen med den, det er
planteverdenen og alt som henger sammen med den, som blir tilberedt
av den og det er den animalske ernæring. Melk, planter og dyr
som næringsmiddel kan man lære å sammenligne, når
man ved den antroposofiske eller esoteriske utvikling er blitt mere
ømfintlig for det man opplever ved bruk av
disse næringsmidler. Og da vil man også lettere lære
å forstå det som bekrefter disse ting og som vil gå
opp for én ved en sunn, fornuftig betraktning av
utenverdenen.
Hvis De kunne utforske verdensaltet okkult, da ville De
finne, det som er melkesubstans på jorden,
men ikke på noen annen
planet i vårt solsystem. Det som produseres på lignende vis
av de levende vesener på andre planeter i vårt solsystem,
det ville fremstille seg for Dem som noe ganske annet enn melk, her
på jorden. Melken er noe spesifikt jordisk. Og hvis man ville ta
under ett, hva melk er, så måtte man si: Enhver planets
beboere har sin egen melk. Hvis noen undersøker vår jords
planteverden og okkult sammenligner den med andre planeters
plantesystemer — med det som lar seg sammenligne med den,
måtte man si: Vistnok er det forskjellig form på
planteriket på jorden og på planteriket på andre
planeter i vårt solsystem, men det indre vesen hos plantene
på jorden er dog ikke bare jordisk, men tilhører
solsystemet som sådant, det vil si vår jords planterike er
beslektet med planteriket på de andre planeter i vårt
solsystem, slik at vi i plantene har noe som også finnes på
andre planeter i vårt solsystem.
Hva dyreriket angår, så følger jo allerede av
det som er sagt om melken, og dessuten lar det seg lett konstatere ad
okkult vei, at dette som jordisk
dyrerike er vidt forskjellig fra det som finnes på de andre
planeter av noe lignende. Når man nu tar for seg så å
si den opplevelse som
melkernæring gir, da viser denne seg for okkultistens blikk
eller opplevelse slik, at den betyr det for mennesket (vi vil holde
oss til mennesket), som så å si binder det til jorden, til
vår planet, den betyr det som bringer menneskeslekten på
jorden til å utgjøre en felles gruppe. At menneskene
utgjør noe helt eget også med hensyn til det fysiske legeme
skyldes, at levende næring i dyrisk betydning tilberedes for det
levende. Vi får melken som et levende næringsmiddel fra
dyreriket. Og man kan si: Alt det som ved melken tilføres den
menneskelige organisme, det gjør denne beredt til å
være et jordvesen, bringer den sammen med de jordiske forhold,
men det fengsler den ikke til jorden. Det gjør mennesket til en
jordborger, men hindrer det ikke fra å være en borger
tilhørende hele solsystemet. Anderledes forholder det seg med
kjøtternæring. Kjøttspiser, som jo stammer fra det
rike som er spesifikt jordisk og ikke opptas fra den umiddelbare
livsprosess hos menneske eller dyr, men som tas fra den del av dyrets
substans, som allerede er oppbygget for dyret — denne
kjøttspisning binner mennesket spesielt til jorden, gjør
det til en jordbunden skapning, slik at man må si: I den grad
mennesket gjennomtrenger sin egen organisme med virkningene av
kjøttnæring, i samme grad berøver det seg selv
krefter, for idetheletatt å løsrive seg fra jorden. Det
forbinder seg gjennom kjøtternæring i utpreget grad med
jordplaneten. Mens melkernæring gjør det skikket til å
tilhøre jorden som et gjennomgangstrinn i sin utvikling,
fordømmer kjøtt-ernæring mennesket til å
gjøre oppholdet på jorden til noe blivende, til noe som det
fullstendig tilpasser seg for, hvis da dette ikke blir motvirket ved
noe annet. Og den beslutning å bruke melk til ernæring,
betyr samtidig: Jeg vil oppholde meg på jorden, jeg vil kunne
oppfylle min misjon på jorden, men ikke være der
utelukkende av hensyn til jorden. Viljen til kjøtternæring
betyr: Jordtilværelsen tiltaler meg så sterkt, at jeg gir
avkall på alle himle, og helst vil jeg gå helt opp i
jordtilværelsens forhold.
Ernæring fra planteriket virker slik, at den aktiverer
de krefter i organismen som bringer mennesket i en slags kosmisk
forbindelse med hele planetsystemet. Det som mennesket må
utføre, idet plantenæringsstoffer forarbeides videre i dets
egen organisme, det aktiverer krefter som finnes i hele solsystemet,
slik at mennesket i sitt fysiske legeme får del i hele
solsystemets krefter, gjør seg ikke fremmed for dem, river seg
ikke ut av dem. Dette er noe, som sjelen virkelig i en viss henseende
kan oppleve i seg, når den utvikler seg antroposofisk eller
esoterisk: at ved planteernæring opptar det noe uten jordtyngde,
noe som er egenartet for solen, det vil si for det sentrale
himmellegeme i hele planetsystemet. Den letthet som organismen
får ved vegetabilsk ernæring, og som hever den opp over
jordtyngden, den bevirker — kunne man si — at det i den
menneskelige organisme utdannes en evne til å oppleve likesom et
smaks-inntrykk, således at organismen derved fornemmer hvorledes
den med plantene på en viss måte virkelig får nyte
godt av sollyset, som jo arbeider så intens i
plantene.
Av det
som er sagt, vil De forstå at det er av stor betydning nettopp
ved den okkulte utvikling , ved en esoterisk eller antroposofisk
utvikling, at man ikke så å si fengsler seg til jorden, at
man ikke opptar all jordens tyngde gjennom kjøttspisning, hvis
denne kan unnværes av hensyn til de individuelle og arvelige
forhold. Den egentlige avgjørelse vil alltid avhenge av det
enkelte menneskes personlige forhold. Det vil bety en virkelig
lettelse av menneskelivets hele utvikling, hvis et menneske kan
avholde seg fra kjøttspisning.
Derimot melder det seg allerede visse betenkeligheter, hvis
et menneske ville være fanatisk vegetarianer på den
måte, at det ville unngå melk og alle melkens produkter.
Nettopp ved en utvikling av sjelen henimot det åndelige, kan
dette innebære visse farer, nemlig av den grunn at mennesket ved
å sløyfe all bruk av melk og alt som fåes av melken
meget lett kommer til bare å gå opp i en higen efter det
som streber bort fra jorden, og mister lett de tråder som
forbinner det med menneskenes virksomhet på jorden. Det er
derfor vel verd å merke seg, at det på en viss måte er
heldig, når det antroposofisk strebende menneske ikke gjør
seg til fanatisk spirituell svermer ved i det fysiske legeme å
skape den nevnte vanskelighet som vil bringe dette fysiske legeme
vekk fra all befatning med det jordisk-menneskelige. Forat vi ikke
skal bli noen særlinge som ensidig streber efter sjelelig
utvikling, forat vi ikke skal bli fremmed for menneskelig
følelse, menneskelig virksomhet på jorden, er det godt at
vi som beboere av jorden til en viss grad tilfører oss tyngde
gjennom bruken av melk og melkeprodukter i ernæringen. Og det
kan endog være en systematisk skolering for et menneske, som
ikke bare har anledning til å leve i de åndelige verdener
til enhver tid og derved blir verdensfjern, men som ved siden herav
har oppgaver å utføre på jorden — det kan
være en systematisk skolering, ikke å være ensidig
vegetar, men ved siden herav nyte melk og produkter av melken. Derved
vil det gjøre sin organisme, sitt fysiske legeme beslektet med
det jordiske, med det menneskelige, men ikke fengsle det slik til
jorden, belaste det slik med jordtilværelse, som det ville bli
tilfelle ved kjøtt-ernæring. Slik er det i enhver henseende
interessant å se, hvordan disse ting henger sammen med kosmiske
hemmeligheter, og hvordan man gjennom kjennskap til disse kosmiske
hemmeligheter kan efterspore de egentlige virkninger av
næringsstoffene i den menneskelige organisme.
Som mennesker, der interesserer seg for okkulte sannheter,
må De alltid mere og mere bli klar over, at det som opptrer
på vår jord — og til vår jordtilværelse
hører jo først og fremst også vårt fysiske legeme
— at det som opptrer på jorden ikke bare er avhengig av
jordiske krefter og forhold, men også helt og holdent er
avhengig av krefter og forhold av en vesensart som hersker utenfor
jorden av kosmisk vesensart. Det er bare tilfelle på høyst
forskjellig vis. Således må vi f.eks. når vi betrakter
dyrisk eggehvite — la oss si — slik som den finnes i
hønseegget — være klar over at denne dyriske
eggehvite ikke bare er det, som kjemikeren finner ut ved hjelp av sin
analyse, men at denne eggehvite i sin struktur er et resultat av
kosmiske krefter. For når vi taler om eggehvite så er denne
i sin oppbygning et sådant produkt av kosmiske krefter, for det
er egentlig bare de kosmiske krefter som virker på denne
eggehvite, efterat de først har virket på selve jorden, og
kanskje i det høyeste på månen som jo følger
jorden. Den kosmiske innflytelse på den dyriske eggehvite er
altså en indirekte innflytelse. Kosmos's krefter virker ikke
direkte på eggehviten, men indirekte. De virker først
på jorden, og jorden virker igjen med sine krefter, som den har
mottatt fra Kosmos, tilbake på sammenhengen av den dyriske
eggehvite. I høyden er månen delaktig heri, men bare
på den måte at den først opptar kreftene fra Kosmos og
virker den tilbake på den dyriske eggehvite med disse krefter,
som stråler ut fra den. Den som med okkult blikk er istann til
å gjennomskue tingene kan se, hvordan det i den minste dyriske
celle, altså også i eggehviten, virker ikke bare de
fysikalske og kjemiske krefter på jorden, men hvordan den minste
celle f.eks. i hønseegget er bygget opp av de krefter, som
jorden først får fra Kosmos. Indirekte henger således
det som vi kaller eggehvite sammen med Kosmos, men denne dyriske
eggehvitesubstans ville aldri kunne dannes slik som den finnes
på jorden, hvis ikke jorden var der. Direkte ut fra Kosmos kunne
den ikke oppstå, den er helt og holdent et resultat av det som
jorden først må motta fra Kosmos.
Anderledes forholder det seg igjen med det vi kjenner som
fettsubstans, med den jordiske fettsubstans fra levende vesener, som
jo også danner en del av ernæringen særlig hos de
mennesker som bruker kjøttnæring. La oss se litt på
dette dyriske fett. Det vi benevner fettsubstans, likegyldig om
mennesket nyter den eller selv danner den i sin egen organisme, er
bygget opp efter helt andre kosmiske lover enn eggehvitesubstansen.
Mens de kosmiske krefter som utgår fra Formens Ånders
hierarki arbeider på eggehviten så bygges fettsubstansen opp
fortrinsvis av de vesener vi benevner Bevegelsens Ånder.
Vi kan således efterspore de åndelige virkninger, som vi finner
utgår fra de forskjellige hierarkier like til inn i den
substans, hvorav vårt fysiske legeme er sammensatt.
Ser De, det er viktig å berøre slike ting, fordi
man først derigjennom får et begrep om hvor komplisert
egentlig slikt noe er, som den ytre videnskap forestiller seg så
uendelig enkelt. Intet levende vesen kunne på den ene side
være gjennomtrengt av eggehvitesubstans og på den annen
side med fettsubstans, hvis ikke Formens Ander og Bevegelsens
Ånder virket sammen inn fra Kosmos — selv om det er
indirekte. Vi kan på denne måte efterspore de åndelige
virkninger, som vi finner utgår fra vesener av de forskjellige
Hierarkier like til inn i den substans, hvorav vårt fysiske
legeme er sammensatt. Derfor blir de opplevelser, som innfinner seg,
når sjelen har gjennomgått en antroposofisk utvikling, mere
differensiert, mere bevegelige, livaktige med hensyn til det man
bærer i seg som eggehvite og det man bærer i sitt fysiske
legeme som fett. Det er noe man lærer å føle. Det som
flyter sammen til en eneste følelse, for mennesker som lever i
den vanlige ytre tilværelse, det føler man da gjennomveve
hinannen, nemlig det som fettet bevirker og det som
eggehvitesubstansen bevirker i organismen. Idet hele den fysiske
organisme blir mere bevegelig, lærer sjelen efterhvert som den
utvikler seg å skjelne mellom to fornemmelser i sitt eget legeme
— en følelse som inderlig gjennomtrenger oss slik at vi
føler: dette binder oss sammen — dette gir oss vår
skikkelse — da fornemmer vi eggehvitesubstansen i oss. Når
vi føler: dette gjør oss likegyldig likeoverfor vår
indre avsluttethet, dette hever oss ut over vår form, dette
gjør oss mere flegmatiske likeoverfor vår indre
menneskelige følelser, hvis der altså kommer til en del
flegma likeoverfor vår egen fornemmelse i denne retning, så
skriver denne sistnevnte følelse seg fra en opplevelse av
fettsubstansen i det fysiske legeme — og disse følelser og
fornemmelser differensierer seg meget sterkt ved en antroposofisk
utvikling. Den indre opplevelse med hensyn til det fysiske legeme
blir således også mere komplisert. Dette vil særlig
sterkt kunne iakttas, når det dreier seg om en opplevelse av
stivelses eller sukkersubstansen. Sukkeret er især
karakteristisk. Sukker adskiller seg jo svært sterkt fra andre
substanser med hensyn til smak. Denne forskjell kan man lett iaktta i
det vanlige liv, ikke bare på barn, men også eldre folk har
ofte en forkjærlighet for sukker. Men differensieringen går
i almindelighet ikke lenger enn til smaken. Når sjelen har
gjennomgått en utvikling, opplever den det den opptar av
sukkersubstans eller har i seg av sukker som noe der gir den indre
fasthet som støtter den — som på en måte
gjennomtrenger den med en slags naturlig egoitet. Og av hensyn til
dette kan sukkeret i en viss henseende lovprises. Nettopp den som
gjennomgår en sjelelig utvikling kan ofte føle at det er
nødvendig for ham å spise en del sukker, fordi den
sjelelige utvikling jo går ut på å bli mer og mer
uselvisk. Sjelen blir uvilkårlig mere uselvisk gjennom en
regelrett antroposofisk utvikling. Forat nu mennesket, som jo
allerede i kraft av sitt fysiske legeme har en misjon å
utføre på jorden, ikke skal miste så å si sin
jeg-organismes sammenheng med jorden, er det likefrem heldig å
skape en motvekt i det fysiske, hvor jo egoiteten har så stor
betydning som i det moralske. Ved å spise sukker blir det
opparbeidet, man kunne si — en slags uskyldig egoitet, som kan
danne en motvekt mot den nødvendige uselviskhet på det
moralske åndelige område. Ellers ville den fristelse lett
innfinne seg, at mennesket ikke bare ble uselvisk, men at det
også ble drømmende, fantastisk — og ville miste
sammenhengen med en sunn uhildet dømmeevne med hensyn til
jordiske forhold. En viss tilsetning av sukker til ernæringen
vil bidra til å gi én muligheten å stå med begge
ben på jorden tross all oppstigning i de åndelige verdener
— muligheten av samtidig å tilegne seg et visst sunnt
omdømme med hensyn til jordiske forhold. De ser — tingene
er komplisert, men alt blir komplisert når man vil trenge inn i
de virkelige hemmeligheter i livet. Således føler den som
kommer videre i den antroposofiske utvikling av sin sjel av og til at
nydelse av sukker vil gjøre ham godt, forat han ikke skal bli
utsatt for en falsk uselviskhet, nemlig for å miste sin
personlighet. Og han opplever da nydelsen av sukker slik at han sier:
Jeg opptar nu noe i meg som uvilkårlig gir meg en viss egoitet
— en viss fasthet i mine høyere instinkter, uten at jeg
moralsk blir trukket ned.
Som
helhet betraktet kan man si at sukkeret fysisk forhøyer
menneskets personlighetskarakter. Det kan man fastslå så
sterkt, at man vil kunne si at de mennesker som til en viss grad er
glad i sukker har lettere for å prege sin personlighetskarakter
inn i sitt fysiske legeme, enn andre som ikke bruker meget sukker.
(Selvfølgelig må alt dette holdes innenfor sunne grenser).
Disse ting kan enndog føre til forståelse av hva man rent
ytre kan iakkta.
I de land, hvor det efter statistikken blir brukt lite sukker, er
menneskenes personlighetskarakter mindre utpreget enn i de land hvor
det statistisk blir brukt mere sukker. Betrakter vi de land hvor
menneskene opptrer mere personlig, hvor enhver så å si
føler seg i seg selv — og derefter de land hvor menneskene
mere er av en felles folketype — man kunne si — er mer
upersonlig allerede med hensyn til ytre fysisk natur, så vil De
finne at i de førstnevnte land blir det brukt meget sukker og i
de sistnevnte lite sukker.
Hvis vi vil ha begreper som springer ennu mer i øynene
med hensyn til denne opplevelse av næringssubstanser, så
kan vi ta for oss de såkalte nydelsesmidler. Disse
nydelsesmidler f.eks. kaffe og te blir jo allerede i det ytre daglige
liv opplevet i en ganske sterk grad, men det som allerede et vanlig
menneske opplever ved å nyte kaffe eller te — det opplever
den som gjennomgår en antroposofisk utvikling i langt
høyere grad. Som sagt gjelder det ikke noen agitasjon for eller
imot kaffe, men en fremstilling av tingene slik som de er, og slik
må det som her skal sies opptas. Kaffe virker jo oppkvikkende
på den menneskelige natur allerede i det vanlige liv,
likeså te — det er bare slik at den stimulering av
organismen som bevirkes av kaffe og te fornemmes mere levende av den
sjel som har gjennomgått en antroposofisk utvikling.
Om kaffe kan det f.eks. sies at den virker slik på den
menneskelige organisme, at denne til en viss grad frigjør sitt
eterlegeme fra det fysiske legeme, men slik at det fysiske legeme
føles som et solid grunnlag for eterlegemet. Det er den
spesielle virkning av kaffen. Fysisk legeme og eterlegeme blir
altså noe adskilt ved nytelsen av kaffe, men på en
sådan måte at det fysiske legeme særlig med hensyn til
sine formegenskaper føles som strålende inn i eterlegemet,
som et slags solid grunnlag for det som derpå oppleves gjennom
eterlegemet. Dette skal absolutt ikke være noen agitasjon for
kaffedrikking, for alt slikt hører jo til det fysiske plan, og
et menneske som ville heve seg opp ved å bruke spesielle
nærings- eller nytelsesmidler, ville gjøre seg selv til et
helt uselvstendig vesen. Det er bare disse nærings- og
nytelsesmidlers innflytelse som skal karakteriseres. Men fordi
især den logiske, følgeriktige tenkning i høy grad er
avhengig av det fysiske legemes struktur, av det fysiske legemes
form, så blir rent fysisk den logiske, følgeriktige
tenkning forsterket ved den eiendommelige virkning av kaffen, hvorved
legemets fysiske struktur blir skarpere utformet. Ved kaffedrikking
blir mennesket så å si ad fysisk vei hjulpet fremover med
hensyn til logisk, følgeriktig virkelighetsmessig tenkning. Og
man kan si at det ofte ikke er så dumt å drikke kaffe
nettopp for de mennesker som vil heve seg opp til det åndelige
livs høyere regioner — selv om det sunnhetsmessig sett kan
ha visse betenkeligheter.
Det kan
av og til være berettiget å stimulere den logiske tankeevne
ved hjelp av kaffen. Man kunne si, at det ville være helt
naturlig om en som i sin livsstilling har til oppgave å skrive
og ikke riktig kan finne den logiske fortsettelse eller overgang fra
den ene setning til den annen, at han kvikket seg opp med litt kaffe,
istedenfor å sitte og bite i penneskaftet. Det synes selvsagt
for den som forstår å iaktta disse ting like inn i deres
okkulte hemmelighetsfulle grunnlag. Når nu en slik nytelse av
kaffe til visse tider kan være nødvendig på grunn av
personlige, individuelle forhold, fordi vi nu engang er jordboere,
så må det betones at kaffen ved siden av sine skadelige
sider kan bidra meget til å gi tyngde, soliditet. Ikke så
å forstå at den anbefales som et middel til å skaffe
seg soliditet i sin almindelighet, men det skal påpekes at den
er i stand til å forhøye soliditeten og at det ikke
behøver å være noe galt i at en som utvikler seg
antroposofisk og er tilbøyelig til å la sine tanker sveve
ut på viddene gjør seg litt tyngre ved hjelp av kaffe.
Med te forholder det seg anderledes. Teen frembringer en
lignende adskillelse mellom fysisk og eterisk natur, men det fysiske
legemes struktur blir på en viss måte utkoblet.
Eterlegemets flukturerende natur kommer mer til sin rett. Derfor blir
tankene flagrende når det drikkes te — de blir på en
måte mindre egnet til å holde seg til kjennsgjerningene.
Ved tedrikking anspores fantasien, omenn ofte ikke på noen
sympatisk måte, og ikke i retning av sannhet og i
overensstemmelse med de virkelige forhold. Derfor er det
forståelig at det serveres te i selskaper, hvor det kommer an
på at tankelyn glittrer, og at sprudlende åndrikhet
hersker, mens det på den annen side når tedrikking
overdrives er forståelig at denne skaper en viss likegyldighet
likeoverfor de fordringer og krav som stilles til et menneske med
hensyn til sunn struktur av det fysiske legeme. Drømmeaktig
fantasteri og et vist ubekymret nonchalant vesen, som helst overser
det ytre hverdagslivs krav, blir således lett forsterket ved
nytelse av te. Og for en sjel som utvikler seg i antroposofisk
forstann, er tedrikking mindre ønskelig, da te lettere
fører til charlataneri enn kaffe. Den sistnevnte gjør
én traustere (solidere) den førstnevnte mer uvederheftig
(til charlatan), selv om de ord som er brukt til å karakterisere
disse ting er alt for krasse.
Alt dette er ting, som kan oppleves ved den bevegelighet som
oppstår i det fysiske legeme, når mennesket gjennomgår
en antroposofisk utvikling. Jeg vil bare tilføye noe, som De kan
meditere over, eller De kan forsøke virkelig å oppleve
disse ting, at når kaffe gir det fysiske legeme større
fasthet, og te begunstiger flyktighet (charlataneri), så fremmer
f.eks. sjokolade allermest det spissborgelige, det filistrøse.
Sjokoladen er den utpregede spissborgerdrikk — det oppleves
umiddelbart, når det fysiske legeme blir mere bevegelig i seg
selv. Sjokolade kan derfor anbefales til bruk nettopp ved
folke-festligheter, og man kan dertil ganske godt forstå, at man
ved familiefester, på fødselsdager etc — navnlig i
bestemte kretser og ved visse festligheter nettopp drikker sjokolade.
—
Når vi nu tar et overblikk over det som er sagt om disse
nytelsesmidler, trer dette oss imøte på en betydningsfull
måte, fordi det som oppleves, kaster sine stråler inn i det
daglige såkalte normale ytre liv, i motsetning til det som
oppleves likeoverfor næringsmidler — og ikke bare slik at
man kan iaktta de stoffer hvorav kroppen er sammensatt og som stadig
fornyes, men man iakttar også den siste gang omtalte måte
hvorpå de forskjellige organer differensierer seg — blir
selvstendige. Dette er uhyre betydningsfullt.
Og det må især betones, at for en okkult
betraktning blir opplevelsen av det fysiske legeme med det fysiske
hjerte da forståelig. Menneskets fysiske hjerte er jo et
overordentlig interessant og betydningsfullt organ for den okkulte
forsker. For dette fysiske menneskehjerte kan bare forståes,
når man tar i betraktning hele det gjensidige forhold —
også det åndelige forhold mellom solen og jorden. Allerede
da den gamle Sol efter Saturntiden var en slags planetarisk
forgjenger for jorden, begynte forberedelsen av det forhold som idag
er tilstede mellom disse to himmellegemer: solen og jorden. Og
forholdet mellom solen og jorden må oppfattes slik, at man
betrakter jorden som den er idag, som helt ut ernæret av
solvirkningene, som om den opptar og bearbeider disse solvirkninger i
seg.
Det som jorden opptar av solkrefter i sin grunnsubstans, i
sitt luft- og vannelement, i de vekslende varmestrømninger, det
den opptar gjennom det lys som omstråler den, det den selv
opptar i det som ikke lenger kan fornemmes fysisk som jordens andel i
sfærens harmoni, det som jorden opptar av livskrefter som den
mottar direkte fra solen — alt det står i forbindelse med
de indre krefter som ut fra blodkretsløpet virker på det
menneskelige hjerte. I grunnen virker alt dette på
blodkretsløpet og derfra på hjertet. Alt det som finnes av
ytre teori i denne forbinnelse er grunnfalskt. Denne ytre teori
gjør idag hjertet til en pumpe, som pumper blodet gjennom
kroppen, slik at man måtte betrakte hjertet som det organ som
regulerer blodkretsløpet. Det omvendte er tilfellet.
Blodkretsløpet er det opprinnelige, og hjertet i sine bevegelser
en gjenklang av det som foregår ved
blodsirkulasjonen.
Blodet driver hjertet og ikke omvendt hjertet blodet. Men
hele dette organiske system som beskrives slik og konsentrerer seg i
hjertevirksomheten — det er ikke noe annet enn det menneskelige
mikrokosmiske speilbillede av de makrokosmiske virkninger som jorden
først mottar fra solen. Det som jorden får fra solen
avspeiler seg igjen i det som blodet har å gjøre med
hjertet.
Anderledes forholder det seg med hjernen f.eks. Enkelte av
hjernens eiendommelige forhold ble allerede nevnt siste gang.
Menneskets hjerne har umiddelbart svært lite å gjøre
med det som er solens innvirkning på jorden, Jeg betoner
umiddelbart indirekte som det organ der fornemmer f.eks. det ytre
lys, iakttar farver, opptar den dog solvirkningen, men som
fornemmelser. Direkte med hensyn til sin oppbygning, sin indre
bevegelighet, sitt hele indre liv har hjernen lite — neppe noe
— å gjøre med solens innvirkning på jorden. Den
har meget mere å gjøre med alt det som stråler inn
på vår jord av det som er utenfor vårt solsystem.
Denne hjerne er avhengig av hele stjernehimmelen, av de kosmiske
forhold, men ikke av vårt solsystems snevrere forhold. Det vi
må betegne som hjernesubstans står dog i et nært
forhold til månen, men bare forsåvidt månen ikke er
avhengig av solen, bare forsåvidt den har bevart en viss
uavhengighet av solen. Det som foregår i vår hjerne skyldes
altså virkninger som ligger utenfor de krefter som finner sitt
menneskelige mikrokosmiske billede i vårt hjerte.
Solen
lever i det menneskelige hjerte, det som er utenfor solen det som
finnes i Kosmos lever i den menneskelige hjerne. Mennesket er
således med henblikk på begge disse organer et mikrokosmos,
idet det med sitt hjerte er avhengig av og samtidig avspeiler de
virkninger solen utøver på jorden, og i sin hjerne har det
indre liv som direkte henger sammen med det Kosmos som befinner seg
utenfor solen. Det er en overordentlig interessant og betydningsfull
sammenheng.
Vår hjerne henger bare gjennom den ytre iakttagelse sammen med
det som solen bevirker på jorden. Men denne ytre iakttagelse
blir overvunnet under den antroposofiske utvikling. Den
antroposofiske utvikling overvinner den ytre sanseverden. Derfor blir
hjernen frigjort til et indre liv, som er så kosmisk at selv
solen er noe alt for spesielt til at noe av solvirkning ville kunne
avspeile seg i den.
Når mennesket under meditasjonen opplever en eller annen
imaginasjon, så utspiller det seg i dets hjerne prosesser, som
slett intet har å gjøre med solsystemet, men som motsvarer
prosesser utenfor vårt solsystem. Derfor består det i
virkeligheten et lignende forhold mellom hjertet og hjernen, som
mellom solen og stjernehimlen, og på en viss måte viser
dette seg i de opplevelser sjelen får, når den utvikler seg
i antroposofisk retning, når sjelen alvorlig og med indre ro
hengir seg til rene antroposofiske tanker derved at hjertet virkelig
danner en slags motpol, danner en slags opposisjon — kunne man
si — til stjernehimlen. Denne opposisjon gir seg uttrykk
derigjennom at mennesket lærer å føle, hvordan hjerte
og hjerne begynner å gå forskjellige veier, og mens det
før ikke var nødvendig å gi akt på begge hver for
seg, da alt blandet seg sammen, så må det nu, når det
utvikler seg antroposofisk, begynne å gi akt på dem hver
for seg.
Det gir
én et eiendommelig begrep om menneskets hele kosmiske stilling,
når vi betrakter det fysiske hylle slik, og stiller frem for oss
hvordan mennesket står her på jorden. Gjennom blodsystem og
hjerte lever da i mennesket alt det som solen har å gjøre
med jorden, og når det så er hengitt på indre vis til
det som dets fysiske hjerne er et instrument for her på jorden,
da lever det derinne verdensprosesser som utspiller seg utenfor
vårt solsystem. Det blir forståelig for oss at mennesket
får en helt ny opplevelse likeoverfor hjerte og hjerne.
Dets fornemmelser differensierer seg virkelig, slik at det
lærer å føle alt det som er hjerneprosesser —
man kunne si — i den rolige gang som natt-himlen med sine
stjerner viser, og at det føler solsystemets bevegelighet i sitt
hjerte. Herav ser De samtidig en vei som ved et høyere
innvielsestrinn blir en viktig vei, for De ser også de porter
som åpner seg fra mennesket ut i Kosmos. Det menneske som ved en
høyere utvikling trer ut av seg selv — slik som det er
skildret selv i eksoteriske foredrag — det ser tilbake på
sitt eget legeme, det lærer å kjenne fullstendig de
prosesser som foregår i dets fysiske legeme, det lærer i
virkeligheten å kjenne i blodsirkulasjon og hjertevirksomhet
— et speilbilde av solsystemets hemmelighetsfulle krefter, og
det lærer å kjenne i det som foregår i hjernen, og som
det da skuer åndelig utenfra, Kosmos og dets
hemmeligheter.
De ting
jeg uttaler i denne siste setning, henger jo sammen med en
bemerkning, som jeg lot falle engang i København og som er tatt
med i min bok: "Menneskets åndelige ledelse". I den kan De lese,
at i en viss henseende er til og med hjernens struktur et slags
speilbillede av himmellegemenes stilling i
fødselsøyeblikket på det sted på jorden hvor
mennesket blir født. Det er ofte gavnlig å komme frem til
slike ting påny ut fra et annet synspunkt. For derav kan De
få en følelse for den okkulte videnskaps forskningsvei, og
for den trangsynte kritikk som ofte øves, når en slik
bemerkning fremkommer ut fra det ene eller det annet synspunkt.
Nu — man kan jo forklare så viktige
kjennsgjerninger som dette om avspeiling av stjerneverdenen i den
menneskelige hjerne ut fra et bestemt synspunkt, og dette kan jo
forekomme én vilkårlig.
Når så andre synspunkter kommer til, støtter
disse hinannen gjensidig. Og De vil bli vår ennu mange av den
okkulte videnskaps strømninger — kunne jeg si — som
flyter sammen og ut fra denne sammenstrømning vil derpå
stadig mer og mer det gå opp for Dem, som De
vil kunne føle som et fullt gyldig bevis — også som
et ytre fornuftsbevis — for ting som kunne synes dristige,
når de tales bare ut fra ett synspunkt. Men herav vil De
også kunne innse, hvor fri hele den menneskelige struktur er. Og
når De nu betenker, at mennesket ved at det tar næring til
seg, gjennom ernæringen, til en viss grad binder seg helt til
jorden, og bare ved enkelte substanser (særlig ved
plantenæring) igjen frigjør seg fra jorden — når
De betenker at mennesket nettopp gjennom å ta næring til
seg må gjøre seg til jordborger, så vil De nu kunne
begripe menneskets tredelthet med hensyn til dets fysiske hylle.
Gjennom sin hjerne er det avhengig av og tilhører det hele
stjernehimlen, gjennom sitt hjerte og hva dertil hører, henger
det sammen med solen, og gjennom sitt fordøyelsessystem og alt
hva det hører hit i en annen mening enn den vanlige et
jordvesen. Også dette kan oppleves og blir opplevet, når
menneskets fysiske ytre hylle blir mere bevegelig i seg
selv.
Mennesket kan nemlig gjennom det som bare opptas fra jorden i
høy grad gjøre synd mot det som avspeiler seg i det gjennom
de rene krefter fra Kosmos. Mennesket kan f.eks. ved at det
frembringer forstyrrelser gjennom den ytre ernæring, gjøre
synd mot de rene jordiske lover som jo virker i fordøyelsen, som
virker videre som sollovene i hjertevirksomheten og som kosmiske
lover utenfor solsystemet i hjernevirksomheten — mennesket kan
til en viss grad gjennom sin ernæring gjøre stor synd mot
den kosmiske virksomhet i sin hjerne, og dette kan oppleves når
sjelen utvikler seg i antroposofisk retning, særlig i det
øyeblikk oppvåkningen foregår.
Under
søvnen inntrer det forhold at fordøyelsesvirksomheten
strekker seg helt opp til hjernen, stråler opp i hjernen. I
våken tilstand bearbeider tenkningens krefter hjernen, da trer
hjernens fordøyelsesvirksomhet tilbake. Når tenkningen
under søvnen er uvirksom, da virker fordøyelsen inn i
bevisstheten, og når mennesket våkner opp og merker en
efterklang av dette, da kan denne opplevelse meget lett bli et riktig
barometer for den sjel som er under utvikling med hensyn til det som
er sunnt eller usunnt i ernæringen.
Og mennesket fornemmer dette å trekke seg ut av sin
organisme og samtidig inn i hjernen som neddempende, trykkende
følelser — følelser som ofte kan ta seg ut som om det
hadde spist noe uriktig — eller la oss si — som små
bedøvelsescentrer i hjernen. Alt dette oppleves på en egen
fin måte av den sjel, som utvikler seg antroposofisk.
Oppvåkningsøyeblikket er av en uhyre stor viktighet bl.a.
med hensyn til iakttagelse av de sunnhetsforhold for det fysiske
hylle som henger sammen med fordøyelsen. I fornemmelser som blir
stadig finere og finere og som lokaliserer seg i hodet, blir
mennesket vár om det gjennom sin fordøyelse stiller seg i
opposisjon til de kosmiske lover utenfor vårt solsystem, eller
om det er i harmoni med disse.
Her ser De i virkeligheten dette fysiske hylle i et
vidunderlig forhold til hele Kosmos, og
oppvåkningsøyeblikket som et barometer for mennesket: om
det gjennom sin fordøyelse stiller seg i motsetning til de
kosmiske forhold — eller innretter seg i samklang med disse
kosmiske forhold.
Disse
betraktninger vil så efterhvert føre frem til de
forandringer som foregår i det menneskelige eter- og
astrallegeme under en esoterisk eller antroposofisk utvikling.
|