5. Foredrag. Haag, 24. mars 1913.
Det vil komme an på at vi opptar denne foredragscyklus
nettopp på riktig måte, det vil si, betrakter den som en
forklaring på hendelser som mennesket gjennomgår som
forandringer i seg selv under sin esoteriske utvikling — eller
la oss si — ved den utvikling som antroposofien virker på
ham, slik at det, som blir skildret, absolutt er å anse som noe
som virkelig kan oppleves under utviklingen. Naturligvis kan kun
særlige opplevelser, nærmest typiske opplevelser forklares.
Ved disse særlige opplevelser vil en også kunne få en
forestilling om meget annet, som en i utviklingens løp kan
iaktta. Igår talte vi hovedsaklig om at mennesket tilegner seg
en finere følsomhet for hva der foregår i den ytre livseter
eller i det hele tatt i eteren.
Disse opplevelser er sammenknyttet med mange slags andre, og
en opplevelse, som en ganske særlig kan legge merke til, er den
vi har likeoverfor vår dømmekraft. Som menneske står
vi jo i verden slik, at vi på en viss måte bedømmer de
ting, som møter oss, at vi gjør oss forestillinger om
tingene, at vi finner det ene riktig, det annet ikke riktig.
Hvorledes et menneske er istand til å bedømme tingene,
derav avhenger jo det, som en i almindelighet kaller klokskap,
dyktighet, dømmekraft. Denne klokskap, denne dyktighet, denne
dømmekraft blir efterhånden i utviklingens løp noe,
som stiller seg i et annet lys. Igår ble dette jo allerede
antydet litt. En finner stadig mer og mer at nettopp denne klokskap,
denne dyktighet ikke er av den allerviktigste betydning for det
høyere, det spirituelle livs egentlige anliggender, om enn en
må bringe med seg fra sitt utgangspunkt, fra det fysiske plan,
så meget som mulig, når en vil betre veien til de
høyere verdener. Og så kommer en tilslutt derhen, at en til
en høyere utvikling føler at en først og fremst
behøver noe ganske bestemt noe, som lett kan synes
nyttemennesket utålelig, og at da allikevel, når en
står inne i denne høyere utvikling, dette tystner i verdi.
En må altså på en viss måte sette alt inn på
— her på det fysiske plan — først og fremst
å utvikle en sunn, en for kjennsgjerningene fyldestgjørende
dømmekraft, men en må være klar over at når en
befinner seg i de høyere verdener har denne
dømmekraft ikke den samme verdi som her
nede på det fysiske plan. Hvis en vil ha sunne høyere
sanser, må en gå ut fra en sunn dømmekraft, men for en
høyere skuen må denne sunne dømmekraft forvandles i
sunn skuen. Selv om vi utvikler oss aldri så meget her, er vi nu
alltid mennesker på det fysiske plan og her har vi den oppgave
å utvikle vår dømmekraft sunnt. Derfor må vi
omhyggelig passe på at vi itide lærer ikke å blande
sammen livet i høyere verdener og livet på det fysiske
plan. Den som umiddelbart vil anvende på det fysiske plan, hva
han opplever i de høyere verdener, han blir lett en svermer,
et u nyttig menneske. Vi må venne oss til å kunne leve
helt i den høyere verden og så igjen når vi trer ut av
denne tilstand, så meget som mulig å holde oss til det, som
er det rette for det fysiske plan. Og denne dobbeltstilling som det
åndelige og fysiske livs egen dobbeltstilling fordrer, den
må vi gjennomføre omhyggelig og samvittighetsfult. Et
riktig forhold til verden på dette område venner vi oss til
ved, at vi såvidt mulig ikke blander inn i dagliglivet, det som
engang tilhører den høyere verden, at vi i den hverdagslige
omgang blander inn så lite som mulig av det som en så lett
kan være fristet til: å si noe slikt som at en ikke kan
fordra ens aura, hvis ett eller annet hos et menneske er en
usympatisk, det er bedre at en i denne henseende forblir som menneske
blandt andre mennesker på det fysiske plan og såvidt mulig
er sparsom i det vanlige liv med uttrykk, som jo har sin fulle
riktighet i forhold til det høyere liv. En skulle omhyggelig
avholde seg fra å blande inn i dagliglivet ord, begreper,
forestillinger som tilhører det høyere liv. Det kunne
kanskje synes å være en pedantisk fordring likeoverfor dem
som — vi kan si — ut fra en viss begeistring for det
åndelige liv finner at det er nødvendig å
gjennomtrenge hele tilværelsen med dette åndelige liv. Og
dog er det — hva kanskje kunne synes pedantisk for det vanlige
liv i almindelighet — en viktig oppdragelsesgrunnsetning
for de høyere verdener. La oss oversette, hvis det skulle synes
oss naturligere å betegne det almindelige liv med ord fra det
høyere liv, la oss oversette det med det mest brukbare sprog for
det fysiske liv. Det må atter og atter betones, at disse ting
ikke er likegyldige, men betydningsfulle og virksomme. Når en
forutsetter dette, da kan en også tale frimodig om hvorledes den
vanlige dømmekraft taper i verdi, med hensyn til livet i de
høyere verdener, hvorledes en på en viss måte
lærer å føle, at den måte hvorpå en
tidligere var klok nu må opphøre. Og så merker en
igjen (– det er en erfaring en mere og mere gjør –) sin
avhengighet av jordens eteriske liv, nemlig av tiden. Hvor ofte
treffer vi ikke nettopp i vår tid , mennesker — la oss si
— av en bestemt yngre alder som vil nærme seg alt i
verden, gjøre seg opp sin mening og tro. Ja, når en bare
har tilegnet seg en viss evne til å dømme, så kan en
si sitt ja eller nei, så kan en filosofere over alt mulig.
— Denne tro at en kan filosofere over alt mulig rives grundig
ut av sjelen ved en esoterisk utvikling, for da merker en at ens
dommer egentlig har noe vesensaktig, som fremfor alt trenger modning.
En lærer å erkjenne, hvorledes en ganske enkelt må
leve med visse forestillinger en tid — som en har opptatt i seg
slik at ens eget eterlegeme kan komme i samklang med disse, hvis en
vil komme til en oppfatning, som en selv kan være enig i. En
merker at en må vente, før en kommer til en sikker dom.
Først da merker en den hele og fulle betydning av ordet: å
la modnes det som er sjeleinnhold. Og en blir i bunn og grunn stadig
mere og mere beskjeden. Med dette å bli beskjeden er det vistnok
en særegen sak, fordi en ikke alltid kan skjelne mellom
å måtte dømme og å kunne
vente på modning, for å ha en mening om en eller
annen sak, for nettopp i disse ting lar en seg i høy grad
skuffe, fordi det egentlig ikke gis noe riktigere enn livet selv, som
kan forklare tingene for en. På spørsmål om en eller
annen verdenshemmelighet, en eller annen verdenslov kan — la
oss si — en filosof bli stillet overfor en,
som til en viss grad er
esoterisk utviklet: når en filosof kun kan felle sin filosofiske
dom, vil han ha den tro i seg, at han må ha rett i en eller
annen sak, og en vil forstå at han må ha denne tro, den
annen vil meget godt vite: med den dømmekraft som
filosofen kan prestere, kan det overhodet ikke dømmes i
spørsmålet. For han vet at han har opptatt i seg fra svunne
tider de forestillinger, som filosofen brygger sammen til en dom, at
han lar dem modne i seg og at dette først har gitt ham en
mulighet for å ha en mening om tingen, han vet at han har levet
med saken og at han derved har gjort seg moden til denne dom, som han
nu feller på et høyere modenhets trinn. Men en
forståelse mellom begge er egentlig umulig, kan i mange
tilfeller slett ikke umiddelbart hitføres, kun da kan den
hitføres, når det i filosofen dukker opp en følelse
for nødvendigheten av modningen av et visst sjeleinnhold,
før en tør tilstå seg en mening om det. Meninger,
anskuelser — det lærer en stadig mere og mere å
erkjenne — må tilkjempes. For dette tilegner
en seg en dyp, intensiv fornemmelse, som i det vesentlige henger
sammen med eterlegemets utvikling, og det kommer av at en får
denne indre tidsfølelse. Ja, en merker litt efter litt at en
viss motsetning kommer opp i sjelen mellom den måte hvorpå
en tidligere har dømt og nu dømmer i den samme sak —
efterat en har nådd en viss modenhet, og en merker hvorledes det
som en tidligere har kunnet dømme og det som en nu dømmer
står mot hinannen som to makter, og en merker da i seg en viss
indre tidsbevegelighet, en merker hvorledes det tidligere må bli
overvunnet gjennom det senere. Dette er demringen i bevisstheten av
en viss følelse for tiden, og som viser seg ved
tilstedeværelsen av indre kamp, som kun opptrer ved det
senere —
kommer i et visst motsetningsforhold til det tidligere. Dette er
absolutt nødvendig å tilegne seg som en indre følelse
av tid, som en indre tidsfornemmelse, for det må vi holde fast,
at vi kun lærer å erfare det eteriske, hvis vi tilegner oss
et indre tidsbegrep. Videre blir det en viss opplevelse at vi alltid
har den følelse: det tidligere stammer fra oss selv
i vår dom, i vår erkjennelse, det senere
er likesom flytt inn i
oss, er likesom strømmet imot oss, er blitt gitt oss. Stadig
trer den følelse tydeligere frem av det — som allerede ble
omtalt igår — at den kløkt, som stammer fra en selv,
må bli avløst av en visdom som erverves ved en viss
hengivenhet for den strøm som flyter mot en fra fremtiden.
Å føle seg fylt med tanker i motsetning
til tidligere da en opplevet i bevisstheten at en laget
tankene, det betegner fremskrittet. Idet en stadig mere og
mere lærer å føle: en lager ikke mere tanker, men
tankene tenkes i en, idet en har denne følelse — har en et
tegn på, at eterlegemet litt efter litt utvikler i seg den
nødvendige indre følelse av tid. Alt tidligere vil ha en
bismak av selvlagethet, alt det som er oppnådd ved modning vil
ha en bismak av at det fortærer det, en selv har laget. Og
så forvandler en litt efter litt sitt indre ved en ganske
merkelig opplevelse, en kommer stadig mere og mere til bevisstheten
om at ens egen tenkning, ens egen tankeformning må undertrykkes,
fordi den er mindreverdig, og at det å gi seg hen til de
tanker, som strømmer imot en fra kosmos, er det egentlige
verdifulle. Egenlivet mister så å si en av sine deler
— det er overordentlig viktig — det mister den del, som
vi fortrinsvis kaller selvtenkningen, og tilbake) blir bare
selvfølelsen, selvfølelse og selvvillen. Men også
disse blir gjenstand for forandring samtidig med tenkningen.
En lager ikke mere tanker, men de tenkes i sjelens indre. Med
følelsen av at tankene har egenkraft gjennom hvilken de tenkes
— oppstår en viss sammenflyten av følelse og vilje.
Følelsen — kunne en si — blir stadig mere og mere
aktiv og viljen blir stadig mere og mere følelsesbetonet.
Følelse og vilje blir mere beslektet med hverandre, enn de
før var det på det fysiske plan. En kan da ikke mere gripe
en viljesimpuls uten at en utvikler en følelse ved det. Noe av
det en gjør skaffer en en bitter følelse -- annet en
opphøyet følelse. Samtidig med viljesytringene merker en i
seg en følelsesmessig dommer over ens egne viljesimpulser. Ved
følelsen som kun oppstår for nydelsens skyld opplever en
efterhånden at disse tjener en på en måte til
bebreidelse, følelser derimot som blir slik følt at en sier
til seg selv: som menneskesjel må en avgi skueplass for slike
følelser, en må oppleve dem inderlig ellers ville de ikke
være der i verdensaltet, slike følelser finner en litt
efter litt mere tilfredsstillende enn andre. Det skal straks
anføres et særlig eksempel, et radikalt eksempel, for at
det som menes kan komme riktig tydelig frem.
En eller annen — det skal ikke hermed profaneres noe,
men tingen blir bare uttrykt radikalt — en eller annen kunne ha
særlig glede av et godt måltid, av en god rett mat.
Når han opplever denne glede, så skjer det noe med ham
— det er ganske utvilsomt — men i verdensaltet, i kosmos
skjer det ikke stor forandring om den enkelte har denne glede ved et
godt måltid eller ikke, det spiller ikke stor rolle for det hele
verdensliv. Men hvis en eller annen tar frem Johannesevangeliet og
leser i det bare tre linjer, så betyr det uhyre meget for hele
verdensaltet, for hvis f.eks. ingen menneskesjeler på jorden
ville lese Johannesevangeliet, ville hele jordmisjonen ikke kunne bli
oppfyldt: av vår deltagelse i slike ting utstråler
spirituelt de krefter som tilfører jorden stadig nytt liv i
motsetning til det som avdør i den. En må tilegne seg en
forskjell i opplevelsen mellom det, som bare er egoistisk
følelse og det, hvor vi kun avgir skueplass for opplevelsen av
den følelse, som er nødvendig for verdenstilværelsen.
I visse tilfeller kan dette gjøre et menneske utvendig sett
meget lite, men når han — ikke for å ha en personlig
nydelse, men med en utviklet sjel vet at anledningen gis i hans
følelse, at denne følelse, som er viktig for
verdenstilværelsen, overhode er tilstede, derved gjør han
overordentlig meget.
Så underlig det synes skal dertil følgende sies:
Det var engang en gresk filosof ved navn Plato. Fra ham stammer
skrifter. Sålenge en lever på det fysiske plan med sin sjel
leser en disse skrifter for å la seg belære av dem. En slik
ytre belæring har sin betydning for det fysiske plan og det er
jo bra, når en bruker alt mulig for å skaffe seg kunnskap
på det fysiske plan, for ellers blir en nemlig dum. De ting, som
blir ydet på det fysiske plan er der for at en skal lære av
dem. Men når sjelen har utviklet seg esoterisk, da tar
den — la
oss si — Plato og leser ham — påny — ut fra en
annen forutsetning: nemlig fordi Plato med sine frembringelser
kun da har hatt en mening i jordtilværelsen, når det, han har
frembragt, også blir opplevet i sjelen, og en leser da ikke bare
for å bli belært, men en leser fordi noe derved blir skapt.
Således må en tilegne seg noe for sin følelse,
som en kan oppfatte som forskjell mellom egoistisk følelse, som
går mere i retning av nydelse og uegoistisk følelse som
fremtrer for en som en indre spirituell forpliktelse. Dette kan sogar
rekke like inn i det ytre liv og i den ytre livsanskuelse, og her
kommer vi til å tale om et punkt som — kunne en si —
fra den enkelte opplevelse lyser inn i den sosiale opplevelse.
Når den, som er kjent med esoterikkens hemmeligheter betrakter
den ytre verdensgang: hvorledes så mange mennesker øder den
fritid de har, istedenfor å foredle sine følelser i
tilknytning til det, som kommer til jordtilværelsen fra den
åndelige skapen, den som har gjennomgått en esoterisk
utvikling måtte gråte over menneskehetens sløvhet
— som går forbi det som er der, istedetfor å la det
strømme gjennom menneskelig følelse og menneskelig
fornemmelse. Og særlig på dette område må det
gjøres oppmerksom på at der hvor denne opplevelse begynner,
vil nu opptre en viss finere egoisme i menneskenaturen.
Vi skal i neste foredrag høre hvorledes denne finere
egoisme er tatt opp for å overvinne seg selv, men den opptrer
absolutt først som en finere egoisme og en vil kunne erfare
på seg selv under den esoteriske utvikling at en slags
høyere nydelsestrang opptrer, en nydelsestrang for åndelige
ting, åndelige anliggender. Og så grotesk det kan lyde,
så er det dog sant: den som gjennomgår en esoterisk
utvikling, han sier til seg selv på et bestemt tidspunkt, hvis
han ikke vil la denne bevissthet komme til hovmot og forfengelighet,
sier han til seg selv: Det som er tilstede på jorden som
åndelig skapning, må kunne nytes av meg, det er der forat
jeg skal kunne nyte det. Slik skal det være. — Og
nu utvikles etterhvert en bestemt trang til slike åndelige
nytelser. Esoterikken vil således i denne henseende ikke virke
skadelig i verden, for en kan være sikker på at når
det opptrer en slik nydelsestrang til menneskehetens åndelige
frembringelser vil denne ikke være til skade. Men samtidig med
dette opptrer også noe annet. En føler litt efter litt at
ens eget eterlegeme på en måte våkner derved at en
føler sin egen tenkning som noe mindreverdig, at en føler
tankene strømme inn i en fra kosmos, fra et av Gud gjennomtrengt
kosmos. En føler stadig mer og mer, hvorledes vilje og
følelse stiger opp fra en selv, egoitet begynner en egentlig
først å føle i vilje og følelse når en
føler seg forbunnet med hele verden, når en føler seg
gjennomstrømmet av visdommens gaver. Og så er denne
opplevelse forbunnet med en annen: en begynner å oppleve denne
følelsens og viljens indre virksomhet gjennomvirket med indre
sympati og antipati. Overfor dette blir følelsen stadig finere
og finere. Når du gjør det eller det er det en skam, fordi
du dog har et visst kvantum visdom i deg. — Ved noe annet kan
en føle det slik: det er verdig å gjøre det, fordi en
føler dette kvantum av visdom. I følelsen vil det
naturnødvendig innfinne seg en opplevelse av selvkontroll. En
bitter følelse vil komme over en, når en føler en
vilje stige opp, som tvinger en til å gjøre dette eller
hint, som ikke synes rettferdiggjort ved den visdom, som en er blitt
delaktig i. Denne bitre følelse gir seg tydeligst tilkjenne
likeoverfor det som en har uttalt. Og hos den som utvikler seg
antroposofisk er det bra ikke å være uoppmerksom på,
hvorledes nettopp hele det indre følelsesliv i denne henseende
kan forfines. Mens mennesket i det ytre (exoteriske) liv, når
han har uttalt ordet, når han har sagt dette eller hint, er
ferdig med det, innfinner det seg, for den som har gjennomgått
en antroposofisk utvikling, en tydelig efterfølelse nettopp
overfor det talte: noe som er en indre skam, når han har uttalt
noe uriktig i moralsk eller intellektuel henseende, noe som en slags
takknemlighet — ikke tilfredshet med seg selv —
når det har lykkes ham å uttale noe, som den tilkjempede
visdom kan si ja til. Og — for dette får en også en
fin fornemmelse — en føler at noe dukker opp som indre
selvtilfredshet, selvbehagelighet, når en har sagt noe riktig,
og så lar en dette være tegn på at en ennu bærer
i seg megen forfengelighet som ingenting duger for menneskehetens
utvikling. En lærer å skjelne mellom den følelse av
tilfredshet, når en har sagt noe, som en kan stå ved og den
selvbehagelighet som ikke duger. En må forsøke ikke å
la denne følelse komme frem, men bare utvikle fornemmelsen av
skam når en har sagt noe uriktig og umoralsk og av takknemlighet
for visdommen som er blitt en tildel og som en ikke kan gjøre
krav på som sitt eget, men som verdensaltet har skjenket en,
når det lykkes for en å si noe som passer inn i den
(visdommen). — Litt efter litt fornemmer en det også slik
overfor sin egen tenkning. Det er jo sagt før, en må vedbli
å være et menneske på det fysiske plan, en må
altså ved siden av at en ikke tillegger den selvlagede tanke
altfor megen verdi dog forme denne tanke. Men denne selvtenkning
forvandler seg nu også og nøyaktig slik at en stiller den
under den nettopp karakteriserte selvkontroll. Overfor en tanke om
hvilken en kan si seg selv: Du har formet den og den er tilpasset
visdommen, — overfor denne tanke utvikler en en følelse av
takknemlighet for visdommen, en tanke, som stiger opp som en uriktig,
uskjønn, umoralsk tanke, den fører til en viss indre
skamfølelse og en får den fornemmelse: Slik kan du
ennå være, er det ennu mulig at du har så megen
egoitet til å tenke slik, i betraktning av hva det allerede er
strømmet inn i deg som visdom. — Det er uhyre viktig
å føle den slags selvkontroll i sitt indre. Denne
selvkontroll har også den eiendommelighet, at den aldri blir
gitt en av den kritiske forstand, men alltid opptrer i følelsen,
i fornemmelsen. La oss akte vel på: Den som bare er klok, bare
har dømmekraft, bare er kritisk med hensyn til det ytre liv, han
kan aldri komme til det som det handler om, for det må komme opp
i følelsen.
Når det dukker opp i følelsen, når en har
tilkjempet seg denne følelse, så er det en følelse,
som stiger opp fra det indre, man identifiserer seg med denne
skamfølelse eller takknemlighetsfølelse og en fornemmer
sitt selv forbunnet med denne følelse. Hvis jeg skulle tegne opp
skjematisk hva en da opplever, så måtte jeg si, det er
hvorledes en følte visdommen strømme inn i en ovenfra,
følte den komme
imot en ovenfra, foran i hodet strømmer den inn og
fyller en ovenfra og nedover. Derimot fornemmer en hvorledes noe som
skam strømmer imot fra ens eget legeme og at en
identifiserer seg selv med denne følelse, og det som er der
som visdom må betegnes som noe som er gitt en utenfra, og en
fornemmer i seg en region, hvor dette møtes, dette som nu er
jeget, denne følelse og denne innstrømmende visdom,
som er skjenket en.
Denne region hvor begge disse kommer sammen kan en oppleve i
det indre. Føler en dette så er det den eteriske verdens
riktige indre opplevelse, en opplever hvorledes tankene trenger inn
fra den ytre eteriske verden, — for det er visdommen som
strømmer imot en fra den ytre eteriske verden, det som da
trenger inn og blir fornemmet av begge disse følelser, det er
den riktig oppfattede eteriske verden, — og når vi
føler den slik, stiger vi opp til de høyere vesener, som
kun kan komme ned til et eterlegeme og ikke til et fysisk
menneskelegeme. Denne eteriske verden kan en også på en
viss måte oppleve uriktig. Den eteriske verden mellom tenkning
og følelse blir riktig opplevet, slik som nettopp er vist.
Opplevelsen er altså en rent indre sjelelig begivenhet. Den
elementære eller eterverdenen kan bli uriktig opplevet, hvis en
opplever den på grensen mellom åndedrettet og vårt
eget eterlegeme. Hvis en gjør fortidlige eller helt uriktige
åndedrettsøvelser, blir en litt efter litt vidne til sin
egen åndedrettsprosess. (Mens en ellers ånder uten å
iaktta det) kan en med den åndedrettsprosess, som før er
nevnt, tilegne seg et åndedrett, som likesom. fornemmer seg
selv. Og til denne fornemmen kan komme en viss iakttagelse av den
eteriske verden. Ved alle åndedrettsprosesser kan en tilegne seg
en erfaring, en iakttagelse om eteriske prosesser, som er virkelige i
den ytre verden, som tilhører de laveste, ytre fysiske prosesser
og hvis en opplever dem for tidlig, kan de aldri gi riktig begrep om
den sanne åndelige verden. Fra et bestemt tidspunkt for den
esoteriske øvelse kan det sikkert også inntre en mere
regulert åndedrettsprosess, men det må gjøres på
riktig måte. Slik som det er blitt skildret kan vi bli istand
til å iaktta den eteriske verden på grensen mellom tenkning
og følelse og der bare fastholde det som vi der lærer
å kjenne derved at vi også lærer å kjenne de
grovere eteriske prosesser, som utspilles på grensen mellom den
eteriske verden og vår åndedrettsprosess. For saken er den
at det gis en verden av virkelig høyere åndelighet, den vi
når opp til ved prosessen mellom visdommen og følelsen, som
er blitt beskrevet, ved den trenger vi opp til de gjerninger, som
vesener av de høyere hierarkier utfører i den eteriske
verden. Men det fins et stort antall av alle mulige gode,
dårlige, motbydelige, avskyelige og skadelige
elementærvesener, som, hvis vi lærer dem å kjenne i
utide, trenger seg på oss som om de skulle tilhøre en
virkelig verdifull åndelig verden, mens de ikke er noe annet enn
på en viss måte den åndelige verdens laveste
avfallsvesener. Den som. vil trenge inn. i den åndelige verden
må også gjøre seg bekjent med disse vesener, men det
er ikke bra å lære dem først å kjenne. Det
eiendommelige er at hvis en først lærer disse vesener
å kjenne uten å gå den indre opplevelses vanskelige
vei, da får en en forkjærlighet for disse vesener, en uhyre
forkjærlighet for disse vesener, og da vil det vise seg at den
som på uriktig måte, navnlig ved slik fysisk trening, som
en kan kalle en forandring av åndedrettsprossen, lever seg slik
inn i den åndelige verden, at han beskriver bestemte ting fra
disse åndelige verdener slik som de viser seg for ham. Og han
beskriver dem slik at mange mennesker opptar det som noe
overordentlig vakkert, mens det for dem som har iakttatt det i indre
opplevelse kan være avskyelig og ekkelt. Disse ting er helt
mulige ved opplevelsen av den åndelige verden. Her behøver
det ikke å være tale om andre prosesser, som mennesket kan
foreta seg som trening og gjennom hvilke han kan komme inn i onde
verdener, fordi det er almindelig "Usus", skikk (bruk), i verden,
når en forkynner okkultisme ikke å tale om det som
mennesket i den åndelige verden lærer å kjenne som
avskum av denne åndelige verden. Det er ikke nødvendig at
en trer åndelig inn i denne verden, derfor er det heller ikke
"Usus" å tale om de metoder som går inn under
åndedrettsprosessen. Hvis den ikke blir drevet på riktig
måte kan ganske visst åndedrettsprosessen helt føre ut
i avfallsvesen, som en riktignok skal lære å kjenne, men ikke
først, fordi de avtvinger en slags forkjærlighet, som en nettopp
ikke skal ha. En vil først få et riktig objektivt
standpunkt til deres verdi, når en fra den annen side er trengt
inn i den åndelige verden.
Når en nu begynner å føle, at det
strømmer likesom ut fra en selv, skamfølelse og
takknemlighetsfølelse som motfølelse til visdommen,
når dette likesom støtes opp fra ens egen organisme, da
gjør en derved igjen det første elementære bekjentskap
med noe, som så igjen siden må læres å kjenne i
den fremadskridende okkulte utvikling. Vi har igår gjort
oppmerksom på at ved den gradvise opplevelse av det eteriske,
blir vi kjent med, det som er virksomt i vårt hjerneeterlegeme
som Zarathustra-lærens Amschaspands. For å begripe det kan
vi også si: Vi lærer der først å få et
begrep om de virkende erkeengelvesener, om det som disse Archangeloi
har å gjøre i oss. — Ved det som da trenges tilbake,
som da ut fra oss selv trenger opp i følelsen av takknemlighet
og skam, det som har personlighetskarakter, fordi det kommer fra oss
selv, ved det får vi det første elementære, sanne
begrep om det, som en kaller Archai eller urkrefter, for hva
urkreftene virker i oss det opplever vi nettopp slik på den mest
elementære måte. Mens en så å si i sitt hode,
når en begynner å oppleve eterisk først opplever
Archangeloi — en kunne si — skyggeaktig i sine
virksomheter, i sine eteriske virkninger, så opplever en i det,
som visdommen støter på og som gir et tilbakeslag, de med
noe viljesmessig, men ikke helt viljesmessig, gjennomstrømmende
urkrefter, som er trengt inn i en og som virker med i den
menneskelige personlighet. Når en lærer å føle
slik får en litt efter litt et begrep om hva okkultisten mener,
når han sier: På den urgamle legemliggjørelse av
vår jord, på den gamle Saturn, har urkreftene eller
personlighetens ånder så å si levet på
sitt mennesketrinn. Dengang var disse urkrefter eller
personlighetens ånder mennesker. De har utviklet seg videre.
Idet de har utviklet seg videre har de fått evnen til å
virke ut fra det oversanselige. Og i vår nuværende tid, i
vår jordtid, hvorledes utfolder de denne evne, som de har
tilegnet seg, idet de har fortsatt sin utvikling helt til jorden? De
har ervervet seg den evne ut fra det oversanselige å arbeide
på vår legemlighet, vårt hylster slik at de skaper
krefter i vårt eterlegeme, som åpenbares slik, som det er
blitt beskrevet. De har ført disse krefter inn i oss, og
når vi idag føler: Vi er slik organisert at vi kan utvikle
i oss de karakteriserte følelser — takknemlighet og skam
som en indre naturlig foreteelse — (det kan bli til opplevelse
i oss) — så må vi si: at dette kan bli til
indre opplevelse,
at vårt eterlegeme kan pulsere slik at det reagerer overfor
visdommen, deri har urkreftene skjenket krefter, engang ved vår
jords videre legemliggjørelse vil mennesket selv på samme
måte nå frem til å prege inn i andre vesner, som vil
stå under ham, inn i dens indre slike evner for et tilsvarende
hylster.
En oppnår litt efter litt ved indre opplevelser, det en
skal vite om de høyere verdener, det blir ervervet derved at vi
stiger opp, at vi går over fra den fysiske opplevelse til den
eteriske. For å tydeliggjøre disse ting må ennu
anføres at på den gamle Saturn var jo — som De vet
— varmen så å si den tetteste fysiske tilstand, den
eneste fysiske tilstand, som den nærmest var kommet til i den
midtre saturntid. De kan lese efter i "Geheimwissenschaft" at det som
den gang var tilstede som saturnvirkninger i det fysiske, det var
varme- og kuldestrømninger. Fysisk-sjelelig kan vi også
gjøre krav på disse varme- og kuldestrømninger
når vi sier: Det strømmet varme, men dette var
strømmende takknemlighet fra personlighetens ånder, eller
det strømmet kulde, som strømmet i en annen retning —
var strømmende skamfølelse hos personlighetens ånder.
Hva vi efterhvert må tilegne oss er at den fysiske virken
forbinner seg for oss med den moralske virken, for jo lengere vi
når inn i de høyere verdener, desto mer forenes disse ting,
den fysiske hendelse, som ikke mere er en fysisk hendelse, og den
moralske, som så med naturlovenes makt strømmer gjennom
verden. Alt det som nu er blitt karakterisert som noe, som opptrer i
den indre opplevelse ved det forandrede eterlegeme, det bevirker ennu
noe annet i den menneskelige sjel. Det bevirker at denne menneskelige
sjel litt efter litt begynner å føle ubehag ved at en overhode
er dette enkelte menneske, dette enkelte personlige menneske.
Det er viktig at en også lærer seg til å akte på
det, og det er godt når en gjør seg til grunnsetning i det
hele tatt å akte på det. Jo mindre en nemlig på dette
trinn av den esoteriske utvikling har tilegnet seg av interesse for
det, som angår menneskene i almindelighet, av interesse for det
alment menneskelige, desto mere forstyrrende føler en det,
når en trenger videre fremover. En sjel som er blitt uten
interesse for det alment menneskelige og som allikevel ville
gjennomgå en esoterisk utvikling, ville mer og mer føle seg
selv som en byrde. En sjel f.eks. som formår å gå
igjennom verden uten medlidenhet og uten å glede seg
med, det som
kan glede eller gjøre en annen sjel ondt, en slik sjel, som ikke
så lett kan dukke ned i andres sjeler, som ikke riktig kan
hensette seg i andre menneskers sjeler, de føler seg selv som en
slags byrde, når de skrider videre i den esoteriske utvikling,
som en tung vekt sleper en seg selv med, når en tiltross for at
en forblir likegyldig overfor menneskelig lidelse og menneskelig
glede, allikevel gjennomgår en antroposofisk utvikling, og en
kan være sikker på at den antroposofiske utvikling blir
ytre og forstandsmessig, at en opptar antroposofi slik som en
lærer en kokebok eller en ytre videnskap, hvor en
ikke føler
seg som byrde, når en tiltross for sin utvikling ikke kan
utfolde et medfølende hjerte for all menneskelig lidelse og all
menneskelig glede. Derfor er det godt, når en utvider sine
menneskelige interesser under sin antroposofisk-okkulte utvikling, og
intet er egentlig værre enn når en ved den esoteriske
utviklings fremgang ikke forsøker å tilegne seg
forståelse for enhver art av menneskelig følelse og
fornemmelse og for menneskelivet. Det må stadig igjen betones,
og det rokker selvsagt ikke ved den grunnsetning, at en ikke kan
gå kritikkløs forbi all urett som skjer i verden, for det
ville være urett overfor verden, men noe annet betinger det:
Mens en før sin esoteriske utvikling kunne ha en viss glede ved
å dadle en eller annen menneskefeil, så opphører denne
glede ved å dadle et menneske egentlig helt i løpet av den
esoteriske utvikling. Hvem kjenner ikke spotteren i det ytre liv, dem
som så gjerne kan avlevere en ganske treffende kritikk over
andres feil. Ikke for at nettopp en treffende kritikk over
menneskelige feil skulle opphøre, at en under alle
omstendigheter skulle banlyse — la oss si — et slikt
arbeide som Erasmus fra Rotterdam har utført med sin bok: "Das
Lob der Narrheit". Nei, det kan være ganske berettiget å
være skarp overfor feil, som skjer i verden, men den som
gjennomgår en esoterisk utvikling, for ham er det slik, at hver
dadel som han uttaler eller omsetter i virkning, må berede ham
smerte — mere og mere smerte. Lidelsen over å måtte
dadle det er noe som kan brukes som barometer for den esoteriske
utvikling. Jo mere en ennu kan føle glede, når en må
dadle eller en må finne verden latterlig, desto mindre er en
virkelig moden til å gå videre, og en må efterhvert
utvikle en slags følelse for at det mer og stadig mer utvikles
et liv i en, som lar en betrakte verdens dårskaper og feil med
spottende eller tårefylte Øyne, med våte eller
tørre øyne. Denne indre ordning, dette å bli
selvstendig så å si ved det, som før var blandet
sammen, det hører også til den forandring, som det
menneskelige eterlegeme opplever. —
|