6. Foredrag. Haag, 25. mars 1913.
Vi har betraktet forandringene ved menneskets fysiske legeme
og eterlegeme, forsåvidt som mennesket opplever dem under en
esoterisk utvikling, som det forsøker å gjennomgå. Vil
vi forsøke å uttrykke grunnkarakteren ved disse
forandringer så kan vi si: Mennesket føler i utviklingens
løp sitt fysiske legeme og sitt eterlegeme alltid mere og
mere i sitt indre ("innerlich"). Overfor det
fysiske legeme har vi kunnet betone at de enkelte organer føles
alltid mere og mere selvstendige, jo lengere man trenger frem, at de
på en måte blir mere uavhengige av hverandre. Det fysiske
legeme — kunne man si — føles mere levende i sine
enkelte dele (in sich). Om eterlegemet har vi betonet at det ikke
bare føles mere levende, men at det overhodet blir mere
følsomt, at det gjennomtrenges av en slags bevissthet, for det
begynner å føle med forløpet av de ytre
tildragelser på en fin måte. Vi har betonet at mennesket i
løpet av sin esoteriske utvikling, blir alltid mere følsomt
overfor forløpet av vår, sommer, høst og vinter,
hvorledes dette forløp blir noe ganske utpreget for ham, så
disse påhinannenfølgende årstider ("Zeittatsachen")
skiller seg skarpere (mehr) fra hverandre, enn tilfellet er under
livets almindelige forløp, — at de skiller seg
ut fra
hverandre, differensierer seg. Vi kan altså si at mennesket
begynner likesom å medoppleve fenomenene i den ytre eter. Dette
er den første begynnelse til virkelig å bli fri overfor
sitt legemlige vesen. Alltid mere og mere uavhengig av sitt eget
legeme blir man ved at man begynner virkelig å medoppleve sine
omgivelser. Man vil likesom selv oppleve vår, sommer, høst
og vinter i sitt indre, men derved at man lever i det ytre,
opphører man å leve i det, som utgjør ens eget
legemlige vesen. Nu betonte vi jo igår at alt dette er forbunnet
med at man blir følsommere for dette sitt eget legemlige vesen.
Idet man blir uavhengigere av sitt eget legeme, merker man
efterhånden dette legeme så å si som en slags
kalamitet, man merker at alt det, som bare angår dette legeme,
blir til en slags bebreidelse mot en. Og der er allerede oppnådd
overordentlig meget for en høyere utvikling, når man
begynner, i sådanne forestillinger og fornemmelser som de, der
ble forklart igår, ikke mere å kunne være ganske enig
med sin egen menneskelige personlighet, og når man opplever
dette i stadig høyere grad, er der alt vunnet meget for den
høyere, spirituelle opplevelse.
Nu vil jeg idag forsøke på en måte å
gjøre et sprang i våre betraktninger, som vi hittil har
anstillet mere innenfra utad og føre dem videre på den
måte at jeg først forsøker å skildre ut fra det
standpunkt at vi tenker oss — at mennesket med sitt
astrallegeme og sitt jeg allerede er blitt uavhengig av sitt fysiske
legeme og eterlegeme. Mellomtilstandene skal vi omtale i de
nærmeste dager. Altså, jeg vil så å si for å
lette forståelsen oppstille den hypotese at mennesket midt i sin
søvn opplever det moment, da det blir klarsynt utenfor sitt
legeme, og at det kan skue tilbake på sitt fysiske- og
eterlegeme. —
Vi har hittil bare gjort et par skritt videre fra denne
tilstand og er kommet så vidt at vi på en måte er
gått ut av oss selv og har lært å oppleve
med års- og
dagstider, nu vil vi straks feste vårt blikk på den
tilstand, som ville inntre, når vi hadde det fysiske legeme og
eterlegemet på den ene side og løftet ut av dem jeget og
astrallegemet, slik som det er under søvnen, og vi antar at vi
kunne skue tilbake på det fysiske legeme og eterlegemet, som vi
har fortalt. Da ville det, som vi da ser tilbake på, vise seg
for oss i et helt annet lys, enn det viser seg for oss i det
almindelige liv og den almindelige bevissthet. I det almindelige liv
ser vi gjennom den dagligdagse iakttagelse eller gjennom den ytre
fysiske videnskap — på vårt materielle legeme, og ser
deri med en viss rett de jordiske skapningers krone i fysisk
henseende. Vi inndeler disse jordiske skapninger slik at vi taler om
et mineralrike, et planterike, et dyrerike og menneskeriket, og vi
ser alle de forskjellige fortrinn, som er strødd ut over
de forskjellige dyregrupper, likesom forenet i denne den fysiske
skapnings krone, i det menneskelige legeme. Vi skal nok se at dette
har en viss berettigelse for den ytre fysiske betraktning, der skal
heller ikke gjennom foredraget idag skapes den tro at der med det,
som i første rekke kan vise seg for den tilbakeskuende
betraktning av det fysiske legeme og eterlegemet, hvis man plutselig
ble klarsynt under søvnen, — der skal ikke skapes
den tro at der
dermed er anstillet en definitiv betraktning over det fysiske legeme,
vi skal bare så å si fastholde et moment ("ein Augenblick")
av det klarsynte tilbakeblikk. I et slikt øyeblikk kan der vise
seg følgende. Vi ser til å begynne med tilbake, ser så
å si vårt eterlegeme, som viser seg for oss som en
organisert tåkedannelse, en tåkedannelse med mangfoldige
strømninger, som vi senere vil beskrive mere nøyaktig
— en kunstferdig tåkedannelse, som imidlertid er i
uavlatelig bevegelse, som ingensteds er i ro — og så ser
vi på det, som hviler i dette eterlegeme, nemlig vårt
fysiske legeme. Nu husker De jo at vi har sagt: Ens egen tenkning
må være satt ut av funksjon. Altså: egne tanker
gjør vi oss ikke om det, vi her ser. Det er fremfor alt en
grunnfordring for dette klarsynte blikk at vi helt og holdent lar oss
inspirere så å si av de verdenstanker, som strømmer
inn i oss. Det vi ser der, det betrakter vi, men det virker fremfor
alt på vår følelse, på følelse og vilje
virker det. Vår tenkning, den viser seg for oss på en
måte som om vi hadde mistet den, — hvis vi da virkelig har
oppnådd det, som der tales om, vår egen tenkning, mener
jeg. Og så skuer vi med følelsen, som fremdeles
tilhører oss, tilbake på det, som hviler i
tåkedannelsen som vårt fysiske redskap i denne alltid
bevegelige tåkedannelse, som utgjør vårt eterlegeme.
Da får vi først og fremst et totalinntrykk. Dette
totalinntrykk er av den art, at det som vi der får se, stemmer
oss uendelig sørgmodig, forferdelig sørgmodig. Og man
må si, denne sjelestemning, denne fryktelige sørgmodighet,
den er ikke avhengig av den ene eller andre menneskelige
individualitet, men den er ganske almenmenneskelig. Der kan ikke
gives det menneske, som på den skildrete måte utenfra skuer
tilbake på sitt fysiske legeme, som det hviler i eterlegemet,
— og som ikke helt igjennom gripes av en uendelig
sørgmodighet. — Alt dette, som jeg nu skildrer av
inntrykk, preger seg først og fremst ut i følelsen, ikke i
tanken. Uendelig sørgmodighet, en helt melankolsk stemning
kommer over oss, når vi nu ser opp til verdenstankene, som
strømmer inn i oss. Disse tanker, som ikke er våre egne,
men de skapende tanker, som virksomme gjennomstrømmer verden, de
belyser så å si denne vår fysiske legemes form, og de
sier oss gjennom hele den måte, de belyser den på —
de sier oss hva det egentlig er vi ser her. De sier til oss: Alt
dette, som vi ser her, det er den siste dekadente rest av en svunnen
herlighet, som engang eksisterte. Og gjennom det, som disse tanker
sier oss, får vi det inntrykk: Det vi her har for oss i
vårt fysiske legeme, det er som noe, som engang var veldig og
herlig, men er skrumpet sammen og fortørket, og som nu —
skrumpet inn til en ganske liten form — viser oss sin fordums
vidt utbredte herlighet. Som en siste, inn i det fysiske forherdet
erindring om en urfjern herlighet viser det seg for oss, som hviler
der i vårt eterlegeme. Der viser de seg for oss,
våre enkelte fysiske organer, som nutildags så å si
hører til vårt fordøyelsessystem, til vårt
blodomløp og vårt åndedrettssystem. Vi ser på dem
utenfra, vi betrakter dem åndelig, og se, da viser de seg for
oss sådan at vi sier til oss selv: Alt dette, som vi har for oss
der i vårt fysiske legeme, det er resultater av en
innskrumpningsprosess, fortørrede produkter av levende vesener,
som engang har eksistert, levende vesener, som levet i herlige
omgivelser, og som nu er skrumpet inn og visnet. Og i det liv, som de
nu har i seg, denne lunge, dette hjerte, denne lever og de andre
organer, deri er bare den siste dekadente rest av et opprinnelig
veldig indre liv. Og under denne klarsynte betraktning former disse
organer seg litt efter litt til det, de engang var. Likesom en tanke,
som vi bare ganske svakt kan minnes, vokser opp til det, som den
engang var, når vi anstrenger oss for å hente frem av
vår hukommelse, således vokser det, som vi f.eks.
bærer i oss i form av lunge, og som først viser seg for oss
som en siste erindring om en urfjern prakt og herlighet, således
vokser det. Men vi føler: det går tilbake på noe,
likesom en tanke i øyeblikket går tilbake på en fjern
erindring, som så utfolder seg til det, som den engang var. I
vår betraktning vokser lungen seg ut til imaginasjonen av det,
som okkultisten engang har kjendt som et stående symbol, og som
han også ennu — i vår tid kjenner som symbol på
menneskeskikkelsen, til imaginasjonen av ørnen.
Og vi får den
følelse: Denne lunge var engang et vesen — som ikke
må sammenlignes med nutidens ørn, som tilhører
dyreriket, for den representerer på den annen side også
bare et dekadent utviklingsprodukt av et fordums veldig vesen, som
man i okkultismen betegner som ørnen. Okkultisten blir som i en
kosmisk erindring til ørnen, som engang eksisterte. — Og
når vi i vårt tilbakeblikk vender oss til vårt hjerte,
da føler vi at det likeledes tar seg ut som en visnet rest, som
et fortørket, innskrumpet utviklingsprodukt, som en gammel
erindring om en svunnen herlighet: — da føler vi hvorledes vi
føres tilbake til urfjerne tider, til en urfjern fortid, til et
vesen, som okkultisten betegner som løven. — Og videre,
organene i underlivet, de viser seg for oss som en erindring om det,
som i okkultismen kalles tyren, et eldgammelt levende
vesen, som engang eksisterte i herlige omgivelser, som i utviklingens
løp er visnet og skrumpet sammen, og som i vår tid fremtrer
som organene i underlivet.
Således ville jeg skjematisk tegne det, som engang var, og som
vi kommer til, når vi klarsynt betrakter disse våre
legemlige organer. Vi vil bare tegne det skjematisk: tyr, løve,
ørn over hverandre. Således ser vi noe, som har levet i en
urgammel fortid som tre herlige levende vesener. Jeg vil bare
forminske dette litt og bare tegne skjematisk.
Omkring disse hovedorganer kan vi også skue de andre
organer i det, som de var tidligere i den fjerne fortid, og vi
får på denne måte for vårt klarsynte blikk noe,
som lar seg sammenligne med nesten alle former av jordens dyrerike.
— Når vi nu ennu engang vender blikket tilbake på
dette fysiske legeme, som hviler i vårt eterlegeme, og ser
på det, som man i anatomien kaller nervesystemet, ja da viser
dette nervesystem seg også som et innskrumpet, fortørket
produkt. Men det, som i vår tid som nervesystemet er føyet
inn i vårt fysiske legeme, det viser seg for det tilbakeskuende
klarsynte blikk innføyet i vårt eterlegeme som en sum av
vidunderlige plantevesener, som på den mangfoldigste vis bukter
seg gjennom disse vesener, som vi må kalle dyrelignende, så
vi ser grupperinger av plantevesener, som går igjennom det hele
til alle kanter. Hele nervesystemet oppløser seg i en mengde
urtids-plantevesener, så der virkelig viser seg for oss noe
sådant som et mektig, vidt utbredt plantevesen, og boende deri
de dyrelignende vesener, som vi nettopp har talt om. Som sagt, jeg
skildrer det, som viser seg for det klarsynte blikk, som nettopp er
blitt karakterisert som blivende til likesom under søvnen,
det vil si: idet man utenfra betrakter det i eterlegemet hvilende
fysiske legeme. — Når man har alt dette for seg, da sier
man til seg selv (det vil si: man sier det, fordi verdenstankene
på en måte forteller en det og forklarer en det, man har
for seg) — da sier man til seg selv: Alt hva du som menneske
bærer i deg, det er de sammenskrumpede og visnede rester av det,
som nu går opp for deg i det klarsyn som i en kosmisk erindring.
— Og nu gjelder det at man like til dette punkt kan utvikle det
hele sådan at man stadig øver selvkontroll, stadig
øver selverkjennelse. Selverkjennelsen bringer en derhen, at man
nu følelsesmessig kan tenke seg om: Du er utenfor ditt fysiske
legeme. Det som har vist seg for deg som fysisk legeme, hvilende i
eterlegemet, har for ditt blikk forvandlet seg til det, som der
nettopp taltes om. Og det, som du nu ser, eksisterer ikke i nutiden,
det måtte eksistere i en lengst forgangen urtid, forat det, som
utgjør ditt fysiske legeme der nede, kunne bli til. Forat dette
innskrumpete produkt kunne bli til, måtte engang det eksistere,
som du nu ser for deg gjennom ditt klarsynte blikk. — Det
fysiske legeme gjør først og fremst dette sørgelige
inntrykk, fordi man erkjenner det som noe, der er blitt til
som det siste henvisnende utviklingsprodukt av en fordums herlighet,
som nu er gått opp for det klarsynte blikk.
Har man nu bragt selvbesindelsen tilstrekkelig langt, inntil
dette punkt (eg. grad) av utviklingen, da blir man vàr at man i
dette astrallegeme, som man nu har utenfor det fysiske legeme og
eterlegemet, slett ikke kan annet — (vær
så snill, ikke å misforstå det, jeg skildrer
kjennsgjerninger, og De skal nok se, hvorledes disse kjennsgjerninger
dog alltid oppløser seg — om man så ville si —
til ære for den visdomsfulde verdensstyrer, man må nettopp
først lære kjennsgjerningene å kjenne, og det vil nok
i de nærmeste dager bli oppklart hva det her dreier seg om)
— jeg sa, man kan slett ikke annet, sådan som man
da er i
sitt astrallegeme, enn erkjenne seg for en absolutt egoist, for et
vesen, som ikke kjenner noe annet enn seg selv alene, — og man
lærer å erkjenne at man har grunn nok til å være
sørgmodig. For man føler nu en trang til å vite,
hvorfor dette er skjedd, hvorfor alt dette er skrumpet inn.
Og nu gjelder det: Ja, hvem er skyld i denne sammenskrumping? Hvem har
gjort den skikkelse, som du klarsynt har for deg, dette vidunderlige
plantevesen med de dyrelignende fullkomne skikkelser innenfor sitt
vesen, — hvem har fått det til å skrumpe inn til
den rest, vi har i vårt nuværende fysiske legeme? —
Nu toner det ut fra en selv som en indre inspirasjon: Det har du selv
gjort, du selv: Og at du overhodet er blitt til det, som du er idag,
det har du den omstendighet å takke for, at du har hatt kraft
til å gjennomsyre hele denne herlighet med ditt eget vesen. At
ditt vesen som gift er dryppet inn i denne gamle herlighet, det har
bragt denne gamle herlighet til å skrumpe inn til det, som den
nu er! — Altså, det er en selv, og muligheten av å
være et selv, sådan som man er,
har man å takke den omstendighet for at man med
sitt eget vesen har senket dødsspiren inn i hele denne herlighet
og impregnert den, så den visnet hen og skrumpet inn. Det er,
som om De stikker et hull i et mektig tre, som vokser i herlig
skjønnhet og underholder mangfoldige dyr, som bare kan nære
seg av dette tre, — som om De stikker et hull i det på et
bestemt punkt, så det tørker inn fra dette punkt, visner og
skrumper inn og blir ganske litet, og med treet dør alle de
vesener, som underholdes av det, — sådan forekommer det
Dem, som er skjedd med det, som her utbreder seg for
det klarsynte blikk, og som der er skrumpet inn til menneskets
fysiske legeme. — Det er et veldig inntrykk, det gjør,
dette moment av den klarsynte betraktning. — Og mere og mere
føler mennesket i sitt astrallegeme trang til å vite
hvorledes dette er skjedd. — I dette moment viser der seg for
ham blandt de dyrelignende urvesener, som han her iakttar, så
å si i bakgrunnen av haven, snoende seg slik — jeg tegner
skjematisk — viser virkelig Lucifer seg i en underskjønn
skikkelse. Her gjør man først bekjendskap med Lucifer
gjennom en klarsynt betraktning, og nu vet man: Å ja, så
var det med de krefter, som i nutiden er skrumpet sammen i det
fysiske menneskelegeme, på den tid, da Lucifer viste seg innen
hele dette vesen, som nu trer klarsynt frem for deg.
Og nu vet mennesket at han i hin urfjerne, lengst forgangne
tid, da alt dette var virkelighet, det som viser seg for det
klarsynte blikk — at han da følte seg selv levende
innenfor alt dette, han var der inne, det var hans rike, og i dette
rike trakk Lucifer ham til seg. Mennesket forbandt seg med Lucifer,
og følgen derav var at de høyere hierarkiers vesener
trengte efter ham i kraftstrømninger, som omtrent kunne tegnes i
en sådan linje, og trengte mennesket, som forbandt seg med
Lucifer, inn i disse regioner og ut fortil. (nach vorne heraus)
— (Alt dette viser seg for den klarsynte betraktning).
Området her (a) fikk åpninger, disse åpninger er i
sammenskrumpningen blitt til våre nuværende sanseorganer.
Gjennom disse åpninger er mennesket, som tidligere levet i dette
område, blitt trengt ut, fordi han forbandt seg med Lucifer. Og
idet mennesket er blitt trengt utenfor, lever han nu i verden utenfor
denne formasjon, og den skrumpet inn og er hans fysiske legeme.
Altså, forat De kan få en skjematisk anskuelse av det,
så forestill Dem, at det nuværende fysiske legeme blir
større og større, at alle organer tiltar i størrelse,
og at alle organer — fordøyelses-, blodomløpets- og
åndedrettsorganene, idet de tiltar i størrelse, blir
likesom til mektige, dyrelignende levende vesener, og
nerveorganene blir til plantevesener, i dette mektige område
("Gebilde") tenker De Dem mennesket som hersker. På den ene side
viser nu Lucifer seg, mennesket blir tiltrukket av Lucifer, derved
trenger så de høyere hierarkiers vesener efter og trenger
mennesket ut. Og ved at mennesket er trengt ut derav, skrumper litt
efter litt hele denne formasjon inn til det trange rom, som et
menneskelegeme inntar i vår tid, og mennesket er med sin
bevissthet, med hele sin dagsbevissthet, utenfor sitt legeme. For det
har bevirket, at mennesket ikke vet om det, som er inneni det, og som
det tidligere visste om, men at det vet om det, som er utenfor. Det
er blitt jaget ut gjennom de åpninger, som nu er våre
sanser, og er nu i sanseverdenen, og det, hvori det var i den
urfjerne fortid, det er nu skrumpet inn, det utgjør hans indre.
—
Nu har jeg gitt Dem en forestilling om hvorledes mennesket
gjennom klarsynt betraktning kommer til det, som man kaller
Paradiset. På den måte ble i virkeligheten den
menneskelige forestilling i mysterieskolene ført hen til
Paradiset. Hvor var Paradiset? spør menneskene. Paradiset var i
en verden, som riktignok i vår tid ikke mere finnes i
sanseverdenen. Paradiset er skrumpet sammen, det har bare
mangfoldiggjort seg, for Paradiset har som sin siste erindringsrest
efterlatt seg menneskelegemets fysiske indre, det er bare det, at
mennesket er jaget ut derfra, han lever ikke i sitt indre. Dette
indre kan han først lære å kjenne ad klarsynt vei
på den måte vi har sett. Mennesket vet om tingene utenfor,
han vet om det, som står for hans øyne, og er omkring hans
øren. Ellers visste han, hva der er inneni,
men dette "inneni" var
stort, det var Paradiset. Forsøk nu å få en
forestilling om, at mennesket derved at det er et vesen, som utbreder
sin bevissthet over den ytre sanseverden, faktisk har sammentrengt
den verden, han bodde i, før han trådte inn i
sanseverdenen, til de visne og innskrumpete rester i det indre av
sitt legeme. — Så betjente de vesener, som først
støtte mennesket ut her (a),( — som der også er
henvist til ovenfor, mangler dessverre i tegningen i den tyske tekst)
— også vedble å virke, så betjente de seg av
Ahriman og andre ånder, hvis virksomhet de vendte til det gode,
og satte lemmene, hender og føtter, på det, og her
ansiktet, som de formet, idet de ga muligheten for, at mennesket ved
hjelp av hender og føtter og ved hjelp av det, som går inn
i det indre gjennom sanseorganene, betjente seg av det innskrumpete
Paradis. —
Vi har således sett opptre for vårt åndelige
blikk det inntil det kjempemessige forstørrede fysiske
menneskelegeme, som i sin nuværende tilstand altså
utgjør en innskrumpet rest av det, som engang var Paradiset.
Når vi betrakter dette, da kan vi igjen i noen grad få en
forestilling om hvorledes klarsynt betraktning egentlig rykker frem.
Vi har sett hvorledes mennesket først blir mere og mere sensitiv
overfor sitt fysiske legeme og eterlegemet. Nu har vi likesom gjort
et sprang over en avgrunn og sett efter, hvilke inntrykk der opptrer,
når mennesket helt utenfra ser tilbake på sitt fysiske
legeme, som det hviler i eterlegemet. Jeg har sagt at eterlegemet er
noe, som er i indre bevegelse, når man utenfra ser tilbake
på dette eterlegeme, er egentlig ingenting deri
stillestående, ingenting er i ro, alt er i stadig bevegelse. Der
skjer uavlatelig noe, men jo mere man lærer gjennom åndelig
trening å se på det, som skjer der, desto mere
forstørres også likesom hele billedet av det som skjer, og
alt får sin betydning. Som det fysiske legeme på en
måte blir til den betydningsfulle Paradisets have, således
blir også det, som foregår i eterlegemet til
betydningsfulle fenomener. Man kunne jo nu engang anstille det
forsøk, typisk å fortelle hva man ser
for kjennsgjerninger og
prosesser, når man ser på eterlegemet og ser bort fra det
fysiske legeme. Det fysiske legeme som jeg har beskrevet det for Dem,
kunne man virkelig bare se klarsynt, når man plutselig
våknet opp til klarsynt bevissthet i den allerdypeste søvn.
Da ville det fysiske legeme utvide seg til denne formasjon, som ble
forklart for Dem. Men eterlegemet er på en måte allerede
lettere å se, det kan sees allerede ved at man forsøker i
en viss forstand å gripe det øyeblikk, da man sovner inn,
gripe det sådan at man ikke straks sovner inn i det ubevisste,
men at man vedblir å være bevisst en tid, efterat man med
sitt astrallegeme og jeg har forlatt det fysiske legeme og
eterlegemet. Da ser man så hovedsakelig hen på dette
eterlegeme, ser formelig disse bevegelige kjennsgjerninger i
eterlegemet som ganske levende drømmer. Da ser man seg som ved
en dyp avgrunn adskilt fra det, som foregår i eterlegemet, men
man ser nu alt som foregår ikke i rommet, men i tiden. Man
må altså, når man alt er ute av sitt eterlegeme,
fornemme disse opplevelser, disse bevegede opplevelser i eterlegemet,
som om man ennu en gang smuttet derinn med sin bevissthet.
Altså man må ha denne fornemmelse av at man er
skilt fra sitt eterlegeme ved en avgrunn, der likesom er utfyldt med
eter, med den almindelige verdenseter, som om man var hinsides
eterlegemets bredd, og der foregikk mangfoldige ting. Eftersom man
her har å gjøre med fenomener, som alle foregår i
tiden, føler man seg altså likesom en vandrer, som går
henimot sitt eget eterlegeme. I virkeligheten forlater man det mere
og mere, men i den klarsynte bevissthet går man henimot det. Man
føler det, som om der, idet man nærmer seg til dette sitt
eget eterlegeme, kommer en noe imøte, som støter en
tilbake. Som til en åndelig klippe kommer man. Så er det,
som om man ble sluppet inn i noe. Man var først utenfor, så
er det, som om man ble sluppet inn i noe, som om man først hadde
vært utenfor og så var innenfor, men ikke sådan, som
man er innenfor om dagen. Alt avhenger av at man er utenfor med sitt
astrallegeme og jeg — og bare ser inn, det vil si: bare er
innenfor med sin bevissthet. Og nu merker man hva som foregår
der inne. — Her er også på en viss måte alt
forvandlet, som det fysiske legeme forvandlet seg til Paradiset, men
det, som skjer her, trenger dog meget nærmere sammen med de
nuværende prosesser hos mennesket. La oss bare tenke på hva
søvnen egentlig betyr, hva det betyr dette "å være
utenfor det fysiske legeme og eterlegemet". For vi har forutsatt at
den klarsynte evne i dette øyeblikk ble fremkalt ved at
mennesket plutselig ble klarsynt under søvnen eller vedble
å være bevisst klarsynt under innsovningen. La oss tenke
på hva søvnen er: Det, som gjennomtrenger det fysiske
legeme og eterlegemet med bevissthet, er utenfor, der inne går
der nu for seg så å si bare vegetative prosesser,
foregår alt det, som igjen erstatter de krefter, som er forbrukt
i dagens løp. Ja, det iakttar vi, vi iakttar hvorledes
de krefter, som
er forbrukt navnlig i hjernen, erstattes ut ifra det fysiske, men
ikke på den måte at vi ser hjernen som anatomen ville se
den, men vi ser hvorledes mennesket fra den fysiske verden, det som
vi betjener oss av for vår bevissthet, når vi er våkne
om dagen, — hvorledes dette menneske ligger likesom fortryllet
inne i en borg, — ganske visst forlatt av oss, men tydelig
visende at det er vårt redskap. Som vår hjerne ligger
innenfor hjerneskallen som et sinnbillede, således viser
vårt menneskevesen på jorden seg for oss som et fortryllet
vesen, som lever i en borg. Vi møter vårt menneskelige
vesen som et vesen der likesom er fanget, innesluttet bak
klippemurer. Sinnbilledet, så å si det — aller igjen
sammenskrumpete sinnbillede derpå er vår hjerneskalle.
Utenfra viser det seg for oss som den lille hjerneskalle. Men ser vi
på de eteriske krefter, som ligger tilgrunn, så viser
virkelig det, som er jordmenneske, seg som værende der inne i
hjerneskallen, som fanget i denne borg. Og så strømmer der
opp fra den øvrige organisme de krefter, som underholder dette
menneske, som egentlig er inne i hjerneskallen i et mektig slott. Dit
opp strømmer kreftene. Først og fremst strømmer den
kraft opp, som kommer fra det i organismen utbredte redskap for det
astrale menneskelegeme, der strømmer opp alt det, som
gløder gjennom nervestrengene og styrker mennesket. Alt dette
strømmer sammen i det jordiske hjernemenneske, det fremtrer for
en som det mektige sverd, som mennesket har smidd seg på jorden.
— Dernest trenger blodets krefter heropp. Disse blodets
krefter, — det føler man efterhånden, det lærer
man å erkjenne — de viser seg for en som det, som egentlig
har såret hjernemennesket, som ligger der i hjerneskallens
trylleslott. Som den blodige lanse er de krefter, som strømmer
opp i eterlegemet til det jordiske menneske, som ligger i hjernens
trylleslott. — Og så vinner man en erkjennelse. Denne ene
erkjennelse er, at man kan iaktta alt det, som får strømme
opp til de edleste dele av hjernen. Det har man jo før slett
ingen anelse om.
Ja, ser De, her kommer jeg ut ifra et annet synspunkt tilbake
til det, som jeg alt har berørt i disse dager. Mennesket kan
nemlig spise så meget det vil av føde fra dyreriket: for en
viss del av dets hjerne er alt det ubrukbart, er alt det bare
ballast. Andre organer kan muligens få næring derved, men i
hjernen finnes der noe, hvorfra eterlegemet straks støter alt
tilbake, som kommer fra dyreriket. Ja, endog alt det, som kommer fra
planteriket, støter eterlegemet tilbake fra en del av hjernen,
fra en edel liten del av hjernen, — og bare den mineralske
ekstrakt lar det gjelde i en liten, edel del av hjernen, og der
fører det denne mineralske ekstrakt sammen med de edleste
innstrålinger gjennom sanseorganene. Det edleste av lyset, det
edleste av tonen, det edleste av varmen kommer her i berøring
med de edleste produkter av mineralriket, for av forbindelsen mellom
de edleste sanseinntrykk og de edleste mineralske produkter
ernærer den edleste del av menneskehjernen seg. Fra denne den
edleste del av den menneskelige hjerne utskiller eterlegemet
alt, som kommer
fra plante- og dyreriket. — Så trenger jo også alle
de ting opp, som mennesket har fått til næring, hjernen har
også mindre edle deler. De holder måltid på alt det,
som strømmer opp og som organismen nettopp ernærer seg av.
Kun den edleste del av hjernen må næres av den
skjønneste forbindelse av sansefornemmelser og den edleste,
rensede mineralske ekstrakt. Her lærer man å erkjenne en
vidunderlig kosmisk sammenheng mellom mennesket og hele det
øvrige kosmos, her ser man så å si på et sted i
mennesket, hvor man betrakter den prosess ("wo sich vor einen
abspielt"), at menneskets tenkning med det — astrallegemet
tjenende-nervesystem som redskap smier sverdet for den menneskelige
styrke på jorden, der gjør man bekjendtskap med alt det,
som er blandet sammen med blodet, og som på en viss måte
bidrar til å drepe nettopp det edleste i hjernen. Og stadig
opprettholdes dette det edleste i hjernen av forbindelsen mellom de
fineste sansefornemmelser og de edleste produkter av mineralriket. Og
så strømmer de produkter, som har utviklet seg videre
nedover i det indre (og stammer fra) plante- og dyreriket — de
strømmer til hjernen under søvnen, da tenkningen ikke
beskjeftiger seg med hjernen.
Således er det – når man trenger inn i sitt
eget eterlegeme, — som om man kom til en avgrunn, og over denne
avgrunn kunne (”wurde”) se i eterlegemet hva dette
foretar seg, og da viser alt seg i mektige billeder, som fremstiller
hva der foregår med det åndelige menneske under
søvnen. Dette jeg og astrallegemet, dette åndelige
menneske, som gjemmer seg ("untertaucht") i borgen, som dannes av
det, som nettopp bare symbolsk viser seg i hjerneskallen, hvor
mennesket ligger og sover, såret av blodet, mennesket,
hvorpå man ser, at tanker er hans styrke, — det, som
må la seg ernære av alt det, som trenger opp av
naturrikene, og som i sine edleste dele må betjenes med det
aller fineste, som det nettopp ble karakterisert, — alt dette,
bragt i billeder, ga Gralssagnet. Og sagnet om den
hellige Gral forteller oss om hin underspise, som er tilberedt av de
fineste virkninger av sanseinntrykkene og av de fineste
virkninger av de mineralske ekstrakter, som er kallet til
å ernære menneskets edleste del gjennom hele hans liv, som
han tilbringer det fysisk her på jorden, for av alt annet ville
den bli drept. Denne himmelske føde er det, som er i den hellige
Gral. Og det som ellers skjer, det som trenger opp fra de øvrige
riker, det finner vi fremstillet, når vi går tilbake til
den opprinnelige beskrivelse av Gralssagnet. Hvor vi føres frem
til et måltid, hvor der først diskes opp med en hind
(hjortekolle). Oppstigningen i hjernen, hvor Gralen alltid svever,
det vil si: karret, som inneholder den edleste næring for den
menneskelige heros, som ligger i hjernens borg, og som alt annet
ville drepe, — alt dette skildres for oss. — Og best er
det egentlig ikke fremstillet hos Wolfram, men best er det på
ytre, esoterisk måte fremstillet hos Christian av Troyes tross
den profanasjon, som også der alt er inntrådt (— best
nemlig, fordi nesten alle og enhver kan erkjenne — når de
er gjort oppmerksom på det — hvorledes dette Gralssagn er
en okkult opplevelse, som hvert menneske hver aften kan oppleve
påny). Og Chr. av Troyes har tilstrekkelig sørget for
gjennom mange antydninger å gi det eksoterisk, som han mener,
for han påberoper seg jo sin lærer og venn, som levet i
Elsass, og som ga ham det egentlig esoteriske, som han så bragte
i eksoteriske former. Det skjedde i den tid, da det var
nødvendig på grunn av den overgang, som der er hentydet til
i mitt skrift: "Mennesket og menneskehetens åndelige ledelse".
Kort tid i forveien, i 1180, ble Gralssagnet gjort eksoterisk.
— Denslags ting forekommer ennu i vår tid i den ytre
verden som fantasteri, fordi så ofte bare det
synes den virkelig, som
ligger utenfor mennesket. At mennesket viser seg å være
skapningens krone i en ennu meget høyere betydning, det
erkjenner han nettopp da, når han ser sitt
fysiske legeme i den opprinnelige herlige storhet, og sitt eterlegeme
sådan, som det fra det indre arbeider på det fysiske legeme
for atter å vekke til live det, som er drept og lammet av det
stikk, som jeg omtalte som kommer fra blodet. Det arbeider
eterlegemet på for straks å vekke det til live igjen,
så godt det lar seg gjøre, det holder det oppe gjennom
menneskets levetid, tiltross for at det alt er dødsdømt fra
fødselen av. Eterlegemet holder det oppe ved at det fra en liten
del av den menneskelige organisme kaster ut alt det, som kommer fra
dyre— og planteriket, bare tar den edleste mineralske ekstrakt
og fører den sammen med de edleste inntrykk fra den ytre
sanseverden. Når man virkelig føler dette dypt nok, lar det
virkelig denne edleste del i den menneskelige organisme fremtre for
en som den mangfoldiggjorte hellige Gral. — Og jeg ville ved
disse to antydninger idag vise, hvor typisk imaginasjonen opptrer,
hvorledes betraktningen av det fysiske legeme for det virkelige
klarsyn litt efter litt går over i imaginasjon. Og til de
største imaginasjoner som man kan oppleve, hører —
iallfal for jordtiden — Paradisimaginasjonen og
Gralsimaginasjonen.
|