4. Foredrag. Haag, 23. mars 1913.
Jo mere
menneskets eterlegeme forandrer seg under innflytelse av den
esoteriske utvikling desto mere får mennesket det, som man ville
kalle tidsfølelse. Under uttrykket "tidsfølelse" må
forståes en følelse for, at man er istand til å leve
med i kjennsgjerningenes og tildragelsenes rekkefølge i tiden. I
almindelighet er jo mennesket i det ytre liv uten noen sådan
særpreget tidsfølelse. Jeg har allerede antydet, hvorledes
denne tidsfølelse allerede oppstår derved, at der inntrer
forandringer i det fysiske legeme, idet man gjennom en esoterisk
eller antroposofisk utvikling blir følsommere likeoverfor
sommeren og vinteren, men gjennom forandringer i eterlegemet blir
denne medopplevelse av tildragelsenes rekkefølge meget mere
levende, mere følbar. Og den, som en tid lang med alvor har
forsøkt å fremme sin sjeleutvikling, han vil kunne iaktta
en tydelig forskjel først og fremst mellom de forskjellige
årstider, ja selv mellom deler av årstidene, han vil litt
efter litt lære å oppleve i sitt indre den store forskjel
mellom sommer og vinter, mellom vår og sommer og høst, ja
han vil kunne føle meget mindre deler av årets forløp.
Tiden vil, eftersom den skrider frem, på en måte bli noe
levende. — Man merker litt efter litt at man i tidens
forløp iakttar differensiert liv. — Således som de
enkelte organer i det fysiske legeme viser seg differensiert, det vil
si viser seg i det indre mere levende og mere uavhengig av hverandre,
således blir også deler av den fortløpende
tidsfølge på en måte mere selvstendigere likeoverfor
hinannen, mere uavhengige av hinannen. — Og dette står i
forbindelse med at man ved å utvikle sitt eget eterlegeme lever
med i den ytre eters liv, som overalt omgir oss. Det er jo ikke bare
luften, som omgir oss, også eteren omgir oss overalt, men denne
eter lever et virkelig liv i tiden. — Den oss omgivende eter er
på en måte et slags levende vesen, som lever forskjellig i
tidens rekkefølge, på samme måte som mennesket
også lever forskjellig i de forskjellige livsaldre. — Og
man lærer å leve med i den ytre eters fremadskridende liv.
— Og således får man mere og mere en følelse for
hvorledes derute livseterens liv er, når våren kommer,
når det nærmer seg til sommeren, når sommeren er
kommet til sitt høydepunkt og når den nærmer seg
slutten, når høsten nærmer seg og når den er der.
Man lærer å leve med i dette ytre forløp, man
lærer å gjøre tydelig forskjell mellom dette
sommervårliv, sommerhøstliv og det egentlige vinterliv .
—
Denne
forskjell blir mere og mere tydelig følbar, så at man
tilsist virkelig kan si: Jorden lever med sin eter et selvstendig liv
og man svømmer formelig i dette eterens skiftende liv, når
man lever med i tiden. — Når det er høysommer så
føler man på det tydeligste hvorledes man med sitt
eterlegeme på en måte er henvist på seg selv,
hvorledes man lever sammen med jorden et egenartet liv og
således at jorden da mindre står i forbindelse med
vårt indre, som sagt, man er da likesom henvist på seg
selv, og man begynner da å få et begrep om, hva der menes
når okkultisten sier: sommeren er egentlig jordes sovetid.
— Vi kommer da til en kjennsgjerning, som på grunn av den
ytre maya, som overalt omgir mennesket, blir bedømt på en
helt falsk måte. —
I det ytre av maya ledede liv sammenligner mennesket gjerne våren
med morgenen, sommeren med middagen og høsten med aftenen.
— En sådan sammenligning (sammenstilling) er uriktig, for
i virkeligheten stiller ikke saken seg således. — I
realiteten må vi, når vi vil sammenligne det ytre
jordforløp med noe i oss, si at vår, sommer, høst i
denne rekkefølge er jordens sovetid, og høst, vinter,
vår er jordens våkne tid. — Og når vi taler om
jordens ånd, så må vi forestille oss at for den
halvkule, hvor der er sommer, jordens ånd om sommeren så
å si er i den tilstand, som vi som mennesker er under
søvnen. — Sammenligningen er naturligvis ikke helt riktig:
mennesket veksler absolutt med søvn og våken tilstand, hos
jorden er det så at søvn og våken tilstand fortrekker
fra den ene til den annen halvkule, så at jordens ånd
igrunnen aldri helt sover, men at den, når den sover på den
ene halvkule, da er i våken tilstand på den annen. —
Men dette behøver vi jo ikke ta hensyn til. — Vi vil
betrakte hvorledes mennesket lever sammen med jordens liv. — Da
kommer jo egentlig bare den ene halvkule i betraktning. Vi må da
forestille oss at jordens ånd om sommeren på en måte
selv skiller seg fra sitt fysiske legeme, som altså er jorden
selv og at denne jordens ånd i forholdet til sitt fysiske
jordlegeme om sommeren lever det samme liv, som mennesket lever under
søvnen i forhold til sitt fysiske legeme. — Under
søvnen ligger det fysiske legeme og eterlegemet i sengen, de
fører et rent vegetativt liv. —
For det
okkulte blikk viser det seg at det i det sovende menneskelegeme
utvikler seg noe likesom en fin vegetasjon, likesom en fremsprudlen
av det rent vegetative liv, og at under den våkne tilstand blir
der oppbrukt krefter, som atter blir erstattet av dette vegetative
liv, mennesket har altså under søvnen sin egentlige
sommertid. — Og om mennesket, når det med sitt
astrallegeme og Jeg er utenfor sitt fysiske legeme, ville se hen
på livet hos dette fysiske legeme, så ville det se dette
sovende liv hos det fysiske legeme — spirende og voksende
aldeles som plantelivet om våren og sommeren på jorden.
— Man ville kunne bemerke et vegetativt spirende og voksende
sommerliv under søvnen i sitt fysiske legeme. —
Men
derigjennom, at den av oss bebodde del av jorden under sommeren har
sin sovetid, derved er mennesket med sitt eterlegeme på en
måte henvist til seg selv, og følgen derav er, at det
menneske, som har en esoterisk utvikling og overhodet har tilegnet
seg sådanne ferdigheter, om sommeren er istand til bedre og
tydeligere å kunne iaktta sitt eget eterlegeme enn om vinteren.
– Det iakttar så å si eterlegemets selvstendighet og
i vår tid fortrinnsvis selvstendigheten hos hodets eteriske del,
den eteriske del som ligger til grunn for hjernen. — Man
lærer på en eiendommelig måte å føle at man
litt efter litt tilegner seg, når man lever med i jordeterens
liv om sommeren, en indre fornemmelse for denne særskilte del av
det menneskelige eterlegeme, som ligger til grunn for hodet, og man
har da en annen indre opplevelse om våren enn om sommeren eller
høsten. — Man føler ganske tydelig forskjellen mellom
disse indre opplevelser, så at man nu virkelig kan tale om
forskjellige slags liv, at man gjenopplever i løpet av
sommertiden nu tydelig fra hinannen differensierte liv, akkurat som
man taler om differensierte lemmer hos det fysiske legeme. —
Anderledes er det indre liv, som utfolder seg om våren, enn det
som utfolder seg om sommeren eller høsten. — Når man
taler om eterlegemet, så må man egentlig foreta en
sondring, som vi idag vil gjøre. Vi vil skille ut en
særskilt eterdel, nemlig den som ligger til grunn for hodet.
Dette
er det, som jeg vil skissere for Dem med et par streker. Når man
skissemessig vil forestille seg mennesket, så kan vi forestille
oss, at dette eterlegeme, som vi nettopp har talt om, blir følt
så — oppadtil vistnok mindre og mindre, idet det taper seg
i det ubestemte — som om det går med tiden. — Og man
lærer litt efter litt å føle aldeles tydelig, at
åndelige vesener har skapende arbeidet med på denne del av
vårt eterlegeme, som i de forskjellige tider fra vår til
høst så å si avløser hinannen, man merker at
på vårt eterlegemes hjernedel har tidene arbeidet, så
at vår eterhjerne i en viss henseende er blitt et meget
komplisert organ. — Det er likesom blitt føyet sammen av
forskjellige åndelige vesener, som har utfoldet sine evner i
påhinannen følgende tider. — Man får nu et
innblikk i en meget betydningsfull lære og man lærer å
fornemme denne lære som en sannhet, — den lære som
særlig ble pleiet i Zarathustra-skolene. — Denne lære
forteller oss, at den menneskelige hjernes eterdel er blitt skapt ut
av det åndelige kosmos av åndelige vesener, som man kalte
Amschaspands. — Og disse Amschaspands de virker således,
at de likesom har herredømmet, og selv nu utfører de sin
herskergjerning på den måte, at den ene avløser den
annen, den ene hersker i den tidlige vår, den andre om
våren osv. til den sjette og syvende. — Syv, henholdsvis
seks sådanne åndelige vesener virker i tiden, idet de
avløser hverandre, de er skapende ånder, som derved at de
avløser hverandre, idet når den ene har utført sin
gjerning, den annen griper inn, de frembringer en så komplisert
organisasjon som eterlegemet er, særlig den menneskelige hjernes
organisasjon. – Inn i vår hjerne virker altså seks
til syv seg avløsende åndelige vesener, og menneskets
hjerne vil man først da kunne forstå, når man sier seg
selv: Se her virker ett åndelig vesen, som man særlig kan
merke om våren. Det stråler ut sine krefter, som først
og fremst er eterkrefter, så kommer senere på våren et
annet åndelig vesen, og dette stråler igjen sine krefter ut
osv. (Tegning)
Her
stråler altså denne annen ånd sine eterkrefter inn i
det samme rom. Så kommer igjen en tredje ånd som
stråler sine eterkrefter inn og den menneskelige hjernes eterdel
dannes på den måte, at i det samme rom åndelige
vesener, som avløser hinannen, i de påfølgende tider
sender sine eterkrefter inn i den.
Nu må vi være klar over, at vi bare kan spore hva
der finnes i vår hjerne av slektskap med disse ånder, som
nu utfolder sine eterkrefter utenfor oss. — For okkultismen
lærer oss, at det, som jeg nettopp har beskrevet, det foregikk
allerede i den gamle månetid, og vi må derfor ikke tro, at
de ånder, som f.eks. regjerer sommeren, idag ennu virker på
oss som skapende krefter. — De anlegg, som under den gamle
månetid virkelig er strålet inn fra disse ånder, de
har mennesket bragt med over i jordlivet, men fordi det således
bærer dem i seg i sitt eget eterlegeme, så sporer det ennu
den dag i dag, om enn disse åndelige vesener ikke har noen
umiddelbar innflytelse på vår hjernes eterlegeme, dog
slektskapet med dem, og dette er det som man føler om sommeren.
— Man sporer tidlig om våren de første av disse
ånder, som nu har andre oppgaver derute i eteren, men man
føler, at det, som man bærer i seg, stammer fra dem, nemlig
det, som man har mottatt fra den gamle måne, man føler seg
i denne tid i slekt med dem. — Dette er den store oppdagelse,
som mennesket kan gjøre i løpet av sin esoteriske
utvikling, at det i tidens løp opplever en avglans av
åndelige virksomme vesener, som idag har helt andre oppgaver enn
tidligere, men som i tidligere tider arbeidet med på å
skape vårt eget vesen. —
Da jorden ble dannet har den fysiske hjerne oppstått som
et avtrykk av det, som allerede hadde dannet seg som et slags eterisk
urbillede under den gamle månetid — under innflytelse av
disse åndelige kosmiske krefter. — Jeg har tegnet denne
del av vårt eterlegeme oventil åpen, fordi det virkelig
føles således. — Det blir følt således at
såsnart man iakttar dette hos seg selv, man virkelig får
denne følelse: på dette sted åpner der seg ut mot
åndelige verdener, her står du i sammenheng med
åndelige verdener, som alltid er over deg. — Det er ennu
en annen fornemmelse som man i det esoteriske liv utvikler
likeoverfor denne del av eterlegemet. — Det er ikke lett å
komme til forståelse angående disse ting, men jeg
håper dog, at når jeg gjør meg møye med å
uttale disse ting tydelig, at vi dog vil kunne forstå hverandre.
— Det forholder seg så, som om man virkelig, såsnart
man begynner å føle eterlegemet, føler seg
svømmende i tidens strøm. —
Men for denne hodets eterdel er det så at man likesom
føler, at man tar tiden med seg, man ikke alene svømmer,
men man tar den strømmende tid med seg. — Det er virkelig
så at man fra tidligere tider bærer meget i seg i denne
hodets eterdel, man bærer jo hele den gamle månetid med seg
derinne, for det vesentligste, som er oppstått derinne, det er
oppstått under den gamle månetid, og den gamle
månetids strøm bærer man med seg i hjernens
eterlegeme. — Og når man begynner å føle som
allerede angitt, så er det likesom en erindring fra den gamle
månetid. Den som gjør seg et begrep om de indre
opplevelser, som vi igår oppregnet som temperamentsopplevelser,
han kan også forstå det, når det sies, at okkultister,
som har lært å føle hodets eterdel og som nu
konsentrerer sin oppmerksomhet på denne hodets eterdel, da
alltid under denne konsentrasjon føler en melankolsk stemning,
man føler det som om en melankolsk stemning blir gydt inn i
hodet. — Og ut av denne melankolske stemning utvikler der seg
litt efter litt i den indre opplevelse en forståelse for
sådanne ting, som fortelles under den okkulte beskrivelse av den
gamle måne. —
Den esoteriske utvikling må selvsagt gå meget
videre, når man virkelig vil beskrive de enkelte forhold på
månen, men De vil kunne se, hvorledes de ting begynner, som
fører til en sådan beskrivelse. — De ser, at meget i
mennesket selv dukker opp, som man kan kalle hodets melankoli, og i
denne stemning utvikler seg litt efter litt en skuen, man kunne si en
erindringsskuen inn i en urfjern fortid, inn i den gamle
månetid. — Og det ville være ønskelig om De av
slike skildringer, som de nys nevnte, ville komme til forståelse
av hvorledes egentlig den esoteriske utvikling skrider frem,
hvorledes man går ut fra en bestemt opplevelse, hvorledes man
lærer å erkjenne denne opplevelse, (i dette tilfelle f.eks.
som en erindring fra en urfjern fortid, hvorfra man har tatt tidens
strøm med inn i nutiden), og så lærer å rulle opp
det, som man engang har gjennomlevet. — Lær å
forstå av dette, at okkultisten slett ikke taler om
drømmerier, når han angir den konstruksjon av verdensaltet,
som går tilbake til måne — sol — og
saturntiden, men at man, om man er tålmodig ved forklaringen om,
hvorledes disse ting kan finnes, kan få et begrep om, hvorledes
man litt efter litt kan leve seg inn i de veldig store
verdensbilleder, som vistnok tilhører en urfjern fortid, men som
i det nuværende liv atter kan manes frem. Vi må bare komme
derhen, at f.eks. forbigangne tiders billeder, som likesom ligger
sammenviklet i oss, oppleves og blir bragt til utfoldelse.
—
Anderledes opplever man eterlegemet, den del av eterlegemet,
som tilhører menneskets midtre parti. — Utadtil taper
følelsen seg, innad føles den omtrent således, at man
kan si: det, som her i midten er tegnet som et slags egg, det
føles adskilt fra det annet. — Når man utsondrer
denne midtre del av eterlegemet som en særskilt opplevelse, da
må man si: Den som gjennom en esoterisk utvikling kommer derhen,
at han også fornemmer hos seg det differensierte liv hos denne
midtre del av mennesket, han har da følelsen av, at han i denne
del av eterlegemet svømmer i tidens strøm.
– Og i denne del av
eterlegemet blir tydelig følt, hvorledes man lever med i
tidsrekkefølgen for jordens differensierte
eterliv.
Den som er kommet videre i sin esoteriske utvikling,
føler nettopp i denne del hvorledes andre ånder virker
på ham under den tidlige vår enn hva er tilfellet under
høysommeren eller høsten. — Det er en slags
medopplevelse, en slags svømning med tiden. — Herved
sondrer denne del seg ut fra de andre, og vi har, når vi kan
følge med i sådanne ting, for denne eterlegemets midtre del
en følelse, som svinger mellom flegmatisk og sangvinsk stemning.
— Den antar de mangfoldigste nyanser mellom flegmatisk og
sangvinsk stemning. — Det er f.eks. om våren mere en slags
villighet i eterlegemet til å gå med tidens strøm (i
det fysiske legeme får dette et helt annet uttrykk), mot
høsten er det mere en slags vegring, en motstand mot tidens
strøm. –
En tredje del av eterlegemet fornemmes så, at vi
føler det løpende ut i det ubestemte nedentil, at det
forsvinner inn i jorden, men at det samtidig brer seg ut. —
Dette er eterlegemets tre deler, som man kan fornemme sondret fra
hinannen. Men her er fremstillet den indre følelse, den indre
opplevelse av eterlegemet, for den klarsynte ville dette ikke
fremstille seg slik, når han betrakter et annet menneskes
eterlegeme, det er her tale om den indre opplevelse av eterlegemet.
— Denne opplevelse blir dessuten i vesentlig grad modifisert
derved, at der finnes ennu en fjerde del av eterlegemet, som tydelig
er avgrenset av en slags eggform, som mennesket opptar i seg. —
Man får av de forskjellige fornemmelser, som man har i disse
forskjellige deler av eterlegemet, litt efter litt sådanne
fornemmelser, at man får følelsen av, at det indre inntrykk
av eterlegemet er, at det har en ytre form.
Og så får eterlegemet farve og man får det
inntrykk, som om det i den øvre del av eterlegemet var en slags
blå eller blåfiolett aura. — Den del, som motsvarer
hodet, den er blålig eller — alt efter som vedkommende
menneske er — blåfiolett, men går nedadtil over i det
grønnlige. — Den midtre del har en tydelig gul-rød
farve ( hvis man da fornemmer farven) og den nedre del har en tydelig
rødlig farve, som også kan være dyp rød, men som
kan stråle ut, ofte meget langt. — Men de krefter, som
virker i disse fire deler, er forskjellige, så at det, man har
som indre fornemmelser, ikke nøye svarer til virkeligheten,
når man nemlig klarsynt betrakter det utenfra, så ser man,
at de krefter, som er i denne ytre aura, virker sammentrykkende
på den øvre del, og man får, når man ser på
det utenfra, det inntrykk, som om hodets eterdel helt var
overensstemmende med hodets form, bare en smule større.
–
Den midtre del likeså. Men jo lenger man kommer nedover,
jo mindre er dette tilfellet. — Men gjennom at kreftene
virker på hinannen, får man det inntrykk, når man ser
på eterlegemet utenfra, som om det var en slags grunnform for
det fysiske legeme, men at det til en viss grad rager ut over det
fysiske legeme. — Nedadtil taper følelsen seg litt efter
litt for at det fysiske legeme og eterlegemet stemmer overens.
–
De må således holde fast ved, at den indre
opplevelse av eterlegemet er noe annet enn det, som eterlegemet er
for det klarsynte blikk. — Dette må strengt fastholdes.
— Når De videre i den esoteriske utvikling lærer
å akte på stemningen, det vil si de grunnstemninger, som
eterlegemet har som anlegg, og som igår er blitt karakterisert,
så viser det seg, at stemningen for den nederste del av
eterlegemet føles som koleriske. — De enkelte
temperamenter kommer således tilsyne i eterlegemets forskjellige
deler. — Eterlegemets øverste del er stemt melankolsk, den
midtre del i vekseltilstand: flegmatisk-sangvinsk, og den nedre del
er kolerisk stemt. — Og jeg ber Dem akte på, at denne
beskrivelse gjelder for eterlegemet. — Den som ikke tar
hensyn til dette, vil meget lett, når han tar tingene på en
ytre måte, gjøre seg skyldig i feiltagelser. — Men
den, som tar hensyn til dette, vil i høyeste grad bli forbauset
over hvorledes det som her er anført, står i nøye
overensstemmelse med iakttagelser fra livet, — man behøver
engang bare å studere en koleriker, — det er i
høyeste grad interessant. –
Ifølge det som her er blitt sagt, må hos
kolerikeren den nedre del av eterlegemet i særlig grad være
utviklet, den vil stikke frem over de andre deler. — Derved
blir et menneske en koleriker. De andre deler er naturligvis
også utviklet, men den nedre del vil i særlig grad tre
frem. — Når nu den nedre del av eterlegemet er særlig
utviklet som eterlegeme og har sine sterkeste krefter der, da inntrer
det, at det fysiske legeme kommer noe til kort i disse partier, at
det fysiske legeme kan komme til å vise en viss ufullkommen
utvikling i det parti, som underligger denne del av eterlegemet.
— Derav følger at f.eks. hos typiske kolerikere, som i
livet opptrer som sådanne, vil den anatomiske undersøkelse
av visse organer, som motsvarer denne del av eterlegemet, vise at de
kommer noe til kort. Les nu den anatomiske undersøkelse av en
Napoleon, og De vil bli forbauset over hva De da erfarer. Når
man begynner å studere disse skjulte sider ved menneskenaturen,
da vil man først lære å forstå dette i
virkeligheten. —
De kan nu komme med følgende spørsmål:
Hvorledes stemmer det, som ble sagt igår, overens med det, som
sies idag? — Det stemmer helt overens. — Det ble
igår talt om temperamentene. — De er betinget av
eterlegemets krefter. Det er virkelig så at eterlegemets liv
står i forhold til tiden som dets enkelte deler står i
forhold til rommet. — Det fysiske legeme blir i seg selv mere
levende i det romlige, idet det differensierer sine lemmer i tiden,
det vil si, idet tiden i sitt forløp blir medopplevet i de
selvstendige deler og lemmer. — Hos melankolikeren er det
tilfellet, at han alltid bærer med seg noe, som han har opplevet
i tiden, altså noe forbiganget. — Den som er istand til
å studere eterlegemet hos melankolikeren han finner, at i dette
eterlegeme svinger der noe efter av det, som det har levet med i
— i forgangne tider. Jeg mener nu ikke det, som jeg nylig
nevnte i forbindelse med den menneskelige hjerne og som henfører
seg til urfjerne tider, men det som man i almindelighet kaller
melankoli, da stimuleres f. eks. hodets eterliv i en bestemt tid, la
oss si i ungdommen, og dette blir så sterkt påvirket, at
man i senere livsaldre som melankoliker bærer med seg disse
eterstrømninger, som har preget seg inn i ungdommen, mens hos
ikke-melankolikeren disse svingninger har opphørt å
vibrere. — Hos flegmatikeren og sangvinikeren har vi en slags
svømning med tiden, forskjellen er bare den, at vi hos
flegmatikeren har likesom en fullstendig og jevn svømning med
tidens strøm, mens vi hos sangvinikeren har en veksling mellom
en hurtigere og en langsommere opplevelse likeoverfor den ytre
forbiflytende tidens strøm. — Det eiendommelige ved
kolerikeren er, at han stemmer seg imot tiden, som rykker inn på
ham og som likesom flyter til oss fra fremtiden. — Kolerikeren
viser på en viss måte tiden fra seg og blir snart ferdig
med de vibrasjoner, som tiden fremkaller i hans eterlegeme. Derfor
bærer melankolikeren de fleste eftersvingninger av det i
fortiden opplevede i seg. Kolerikeren bærer de færreste
eftersvingninger i seg av det, som han har opplevet i fortiden.
— Ta den temmelig groteske sammenligning med den med luft fylte
ball, som ble sammenlignet med kolerikerens eterlegeme, så kan
De også anvende denne sammenligning i dette tilfelle. —
Ballen lar seg vanskelig påvirke av de på hinannen
følgende tildragelser, den støter tildragelsene fra seg, og
lar derfor ikke tildragelsene, således som de virker i tidens
strøm, sterkt svinge efter. — Derfor bærer han ikke
disse svingninger lenge i seg. — Melankolikeren, som lar
tildragelsene virke meget dypt inn i eterlegemet må lenge
bære på de svingninger, som han tar med seg; fra et
forgangent tidsforløp inn i fremtiden. —
Det er bra om man for overhodet å få en
forståelse av eterlegemet og fysisk legeme å tilegne seg
den forestilling, at det fysiske legeme er et romligt legeme og at
eterlegeme fortrinsvis er et tidsvesen. — Man forstår
slett ikke eterlegemet, når man bare ser på det som et
romlig vesen. — Og en sådan tegning, som den vi har her,
er egentlig bare et billede i rommet av eterlegemets liv, som flyter
avsted på tidens strøm, og stadig står i vekselvirkning
med tiden. — Fordi eterlegemets liv er fortløpende i tiden,
er et liv i tiden, derfor opplever vi tiden med
vårt eterlegeme, det vil si, vi opplever tildragelsenes ytre
forløp i tiden. —
Også en annen strøm av tildragelser i tiden
opplever man, når man gjennomgår en okkult utvikling.
— I det vanlige liv blir denne strøm av tildragelser lite
bemerket, men den merkes, når sjelen får en høyere
utvikling. Det er dagens forløp. — For på en viss
måte virker også, om enn med svakere krefter,
årsforløpets ånder inn i dagens forløp. —
Det er jo den samme sol som betinger års- og dagsforløpet.
Den som har gjennomgått en esoterisk utvikling vil snart finne
ut av, at det består en sådan forbindelse mellom
eterlegemet og det, som foregår i den ytre eter, at han så
å si vil måtte stille seg anderledes likeoverfor morgenens
ånder enn likeoverfor middagene- og aftenens ånder. —
Morgenens ånder beliver oss så, at vi i vårt
eterlegeme føler oss mere stimulert til en virksomhet, som mere
går i retning av å bruke forstanden, fornuften, som lar oss
lettere tenke over det, som er opplevet, som mere i erindringen kan
bearbeide det, som er iakttatt, med dømmekraften. —
Nærmer vi oss middagstiden tar disse dømmekrefter litt
efter litt av, man føler hvorledes viljens impulser arbeider i
det indre. — Omennskjønt man henimot middagstiden begynner
å bli mindre arbeidsdyktig med hensyn på de ytre
arbeidskrefter enn om morgenen, så arbeider dog de indre
viljeskrefter mere. — Og når man så nærmer seg
aftenen, da kommer de produktive krefter, alt det, som henger sammen
med fantasien. — Således adskiller også de
åndelige vesener seg med hensyn til deres oppgaver — som
sender sine krefter inn i jordens livseter-forhold.
—
Vær overbevisst om, at jo mere man overvinner vår
tids materialistiske anskuelsesmåte, vil man mere og mere
lære å ta hensyn til det menneskelige eterlegemes
tilpassning til tidsforløpet. — Det vil komme den tid, da
man vil finne det i høyeste grad merkelig, når man i skolen
om morgenen tar for seg et pensum, som setter store fordringer til
fantasien. — Man vil i fremtiden finne det likeså
merkverdig som man idag ville finne det urimelig, om noen ville
trekke på seg en pels i august måned eller kle seg i en
tynn dragt om vinteren. — Disse ting ligger oss vistnok ennu
temmelig fjernt, men de vil rykke inn på oss hurtigere enn
menneskene tror det. — Det vil komme en tid, i hvilken man vil
innse (- det vil vistnok være en forskjell under sommer- og
vintertiden), at det vil være helt urimelig å innrette
skoletimene anderledes, enn at man forlegger noen timer til morgenen,
derpå har fri midt på dagen meget lenge og så
innretter noen timer om aftenen. — Kanskje vil mange som er
vant med den nuværende tidsinndeling, finne dette upraktisk, men
man vil engang finne dette praktisk, da det motsvarer
menneskenaturens fordringer.
Man vil legge matematikk-timene om morgenen, litteratur-lesning om
aftenen. — Vi lever nu i en tid da forståelsen for disse
ting helt har gått tapt på grunn av den materialistiske
verdensanskuelse, som nu er på høydepunktet. — Det
kan derfor hende, at det, som nå ansees for det
allernaturligste, når man tar hensyn til den hele menneskenatur,
blir ansett for å være det dummeste av alt.
—
En annen følge av den esoteriske utvikling vil
være, at man om vinteren vil føle mere og mere, at man
så å si ikke danner et fast hele med sitt indre eterlegeme,
slik som tilfeldet er om sommeren, men at man mere kommer i
forbindelse med den umiddelbare jordens ånd. — Forskjellen
blir følt så at man om sommeren sier til seg selv: Nu lever
du med de ånder, som fra urgamle tider har arbeidet på deg,
hvis arbeide du bærer i deg, mens jordens umiddelbare
livsånd nu om sommeren er deg mere fjern. — Om vinteren
vil de indre svingninger tie, som man bærer i seg fra gamle
tider navnlig i hodet, man vil føle seg forbundet med jordens
ånd, man vil lære å forstå, at jordens ånd
våker om vinteren. — Den sover om sommeren og våker
om vinteren. — Jordens ånd ser om sommeren det spirende
planteliv komme aldeles så, som det sovende menneske ser de
vegetative krefter i sitt eget legeme skyte frem. — Om vinteren
trer de tilbake, sådan som disse vegetative krefter i
menneskelegemet trer tilbake under den våkne tilstand. —
Jordens ånd våker om vinteren, jorden er likesom forenet
med den våkne ånd, som mennesket i våken tilstand er
forenet med sin våkne ånd. Når man gjennom et
esoterisk liv skaffer seg en fornemmelse av dette, så vil
følgen bli at man lærer å føle, at man om
sommeren må tenke, må arbeide for å få tanker, at
man ikke har inspirasjoner. — Disse kommer innenfra, fra det
uavhengige eterlegeme. Om vinteren inspireres man lettere med tanker
enn om sommeren, så at den menneskelige tenkning om vinteren
mere ytrer seg som inspirasjon enn om sommeren. — Altså
nettopp den i særlig mening menneskelige tenkning arbeider
lettere om vinteren, så at den likesom kommer av seg selv.
Naturligvis kombinerer disse forhold seg på forskjellig
måte. Disse forhold er også individuelle for de enkelte
mennesker, så at, når et menneske mere har anlegg for
å ha tanker, som angår det oversanselige, så kan dette
krysse seg med, hva her er sagt. Når nemlig om sommeren det
inntrer en mulighet for lettere å vende tankene mot det
oversanselige, så kan det motsatte inntre. — Men for
opplevelsen av eterlegemet gjelder det, som her er sagt.
—
Nettopp dette samliv med det ytre etervesen, det opptrer
tydeligere jo mere mennesket skrider frem på den esoteriske vei.
Og når man overhodet vil utvikle sitt eterlegeme på riktig
måte, så må man — (som man først må
undertrykke den sanselige iakttagelse) — litt efter litt
også sjalte ut tenkningen, man må navnlig sjalte ut den
abstrakte tenkning og litt efter litt gå over til den konkrete,
den billedlige tenkning, man må gå over fra tenkning til
tanker og så også la disse tanker falle. —
Når man nu således har fremstillet en tom
bevissthet, når man har latt tankene falle, således som De
vil finne det beskrevet i annen del av min "Videnskapen om det
skjulte", da føler man hvorledes ens egen tenkning svinner bort,
likesom hvorledes alt det smelter, som man hittil har frembragt med
egne anstrengelser som sin tenkning, men i stedet føler man seg
merkelig belivet av tanker, som likesom strømmer inn i en fra
ukjente verdener. Dette er en overgang i det menneskelige sjeleliv,
som man kunne karakterisere (- jeg ber Dem ikke misforstå
uttrykket) — således: Menneske holder opp å være
klok, og man begynner å bli vis. — Dette er noe, hvormed
man forbinder et helt bestemt begrep. Klokskap; som man har tilegnet
seg ved dømmekraft og som er et jordisk gode, det svinner bort.
Man kommer i den indre forfatning til at man heller ikke mere
vurderer den særlig høyt, for man føler at der litt
efter litt lyser opp i en — en fra guderne skjenket visdom.
— Jeg ber Dem ikke å misforstå dette uttrykk, for
denne opplevelse bringer det med seg, at dette uttrykk kan anvendes
uten noen ubeskjedenhet, at det kan anvendes på en ydmyk og
beskjeden måte. — Likeoverfor en av guderne skjenket
visdom blir mennesket mere og mere ydmyk. Man er egentlig bare stolt
og hovmodig over den klokskap og såkalte fornuftighet, som man
selv har opparbeidet men såsnart man har hatt denne opplevelse,
da føler man det, som om denne visdom, som er skjenket fra
guderne, strømmer inn i eterlegemet og utfyller det. Det er en
viktig erfaring, man på denne måte får, — for
man får denne erfaring på en eiendommelig vis. — Man
får den så, at man føler livet svinne og flyte bort
med tidens strøm. Visdommens strøm er derimot noe som
kommer en imøte, og som — idet man svømmer med tiden
— er en strømning som kommer fra motsatt hold og flyter
inn i en, og denne innstrømning føler man så, at man
merker — (dette er billedlig uttrykt) — strømninger,
i tiden forløpende strømninger, som kommer inn gjennom
hodet og gyter seg inn i legemet og blir oppfanget av legemet.
–
Litt efter litt blir nu det, som jeg nettopp har sagt, til en
helt bestemt opplevelse. — Man føler seg ikke mere i
rommet, for man lærer å føle eterlegemet, som er et
tidsvesen, man lærer å bevege seg fremad i tiden, og man
lærer å møte de åndelige vesener, som kommer en i
møte fra den annen side av verden, som kommer en imøte fra
fremtiden og skjenker oss visdom. — Men man kan bare få
denne følelse av, at man mottar denne visdom, ifall man har
innrettet den esoteriske eller okkulte utvikling så, at man
på en eiendommelig måte har lært seg en viss
sjeleholdning likeoverfor alle fremtidige tildragelser, det vil si,
at man har øvet seg i saktmodighet og ro likeoverfor det, som
fremtiden bringer oss, det vil si, det, som opplevelsene
uopphørlig bringer oss. — Når vi møter våre
opplevelser med sterke sympatier og antipatier, når vi ennu ikke
har lært å ta vårt karma alvorlig, d.v.s. ikke har
lært å bære vår karma med sindig ro, da kan vi
ikke ha den eiendommelige fornemmelse av, at visdommen strømmer
inn i oss, — for bare når vi tar imot våre
opplevelser med sindig ro kan denne visdom komme til vår
bevissthet, den visdom som lysende strømmer inn i vårt
vesen. —
Et ganske bestemt punkt i den esoteriske opplevelse blir
karakterisert ved den nettopp skildrede fornemmelse, det punkt, som
vi stiler henimot og som vi bare kan oppleve, når vi lar enhver
opplevelse komme til oss med hengivelsesfull takknemlighet og med
sindig ro. — Dette blir mulig når den forandring av
vårt eterlegeme, som foregår ved en riktig esoterisk
utvikling er inntrådt og som ved siden av andre fordringer
også stiller denne til oss, nemlig at vi tilegner oss en rolig
holdning og en riktig forståelse av vår karma, så at
vi ikke med sympati og antipati vil tvinge frem det, som skal komme,
eller at vi stemmer oss imot det, som hender oss, men at vi
lærer å bære vår karma i opplevelsenes
avmålte strøm. Dette at vi lærer å bære
vår karma hører med til en esoterisk utvikling og dette
setter oss i stand til å forvandle vårt eterlegeme slik, at
det litt efter litt lærer oss å fornemme det oss
omgivende eterliv. —
|