8. Foredrag. Haag, 27. mars 1913.
Ser man hen på de prosesser som foregår i
menneskets astrallegeme og dets selv, slik som de kan erfares,
oppleves ved en okkult utvikling, da blir skildringen vanskeligere og
vanskeligere. For med opplevelsen av disse lemmer i menneskenaturen
fjerner man seg meget langt fra det, man er vant til å oppleve i
den daglige tilværelse. I det almindelige sjeleliv, der er det
jo slik, at man riktignok føler sitt astrallegemes liv med de
bølgende lidenskaper, affekter, drifter etc. som sitt indre liv,
at man også føler det som finner sin sammenslutning i Jeget
som sitt indre liv. — Men det man opplever slik, det er jo
intet annet enn gjenskinnet, speilbilledet av Selvet og astrallegemet
i eterlegemet og jeget, det er ingen bevisst opplevelse av og med
astrallegemet og jeget. — Og man kan med det man har i sitt
almindelige sjeleliv overhodet ikke komme til en riktig forestilling
om den egentlige opplevelse av de høyere verdener i
astrallegemet og Selvet. Derfor må man, når man skildrer
disse ting, ta sin tilflukt til en slik fremstillingsmåte som er
naturlig for disse høyere verdener, — man må ta sin
tilflukt til imaginasjoner, og disse imaginasjoner blir jo også
opplevet i virkeligheten. Men De må ikke forestille Dem, at det
eneste man opplever er anskuelsen, likesom stirringen hen på de
klarsynte imaginasjoner, det er på en måte heller ikke
hovedsaken, hovedsaken er det man er med på i sitt
indre, det som sjelen gjennomgår av opplevelser og indre
prøvelser, når den står likeoverfor disse
imaginasjoner. — - Og slik er det da også særlig
likeoverfor sådanne betydningsfulle, veldige imaginasjoner som
den der er skildret i Paradisimaginasjonen. Den som virkelig opplever
denne Paradisimaginasjonen, den som altså kan ha den for seg som
en (oppnåelse) erobring av den høyere opplevelse, den
føler at han står midt inne i en indre sjelebølgegang,
— den føler seg grepet av en indre sjelebølgegang
— og føler hvordan han på en måte kan vike bort
i de to retninger som ble betegnet igår, hvordan man blir
tiltrukket, levende tiltrukket av alle de lidenskaper, affekter som
virker efter fra det personlige liv som man nu engang fører
på det fysiske plan, — for som hundre og atter hundre
magnetiske tiltrekningskrefter virker de personlige interesser som
man litt efter litt har trukket til seg på det fysiske plan
sterkere og sterkere. — Men på den annen side føler
man ennu noe annet: jo nærmere man kommer og jo tydeligere denne
Paradisimaginasjon kan sees, desto større styrke vinner disse
krefter, som trekker en ned til de personlige interesser. Og det de
bevirker hos mennesket er følgende: de slukker stadig mere og
mere disse Paradisimaginasjoner for en, eller bedre sagt, de lar dem
slett ikke oppstå riktig, man blir som bedøvet. — Det
som man der sleper med seg av personlige interesser, affekter,
følelser og fornemmelser osv. det er like så mange hundre
og atter hundre magnetiske krefter, likesom de på den annen side
er bedøvelsesmidler. Og da, når man forsøker å
bringe det så langt i sin selvoppdragelse at man så å
si mere betrakter sitt astrallegeme — i sannhet (man er jo,
når man har denne Paradisimaginasjon utenfor sitt fysiske og
eterlegeme — man er altså i sitt astrallegeme og jeg)
— når man har oppfattet astrallegemets natur og karakter
da vet man: Det er den som er egoisten. Og den er bare berettiget
på dette punkt som man har oppnådd ved selvoppdragelse,
når den i sine egoistiske interesser ikke gjør det
personlige til
sitt vesen, — det som da kommer med hundre og atter hundre
krefter, men når den stadig mere og mere kan gjøre de helt
almenmenneskelige — og verdensinteresser til sine egne. —
Man føler nemlig på dette okkulte utviklingstrinn som en
motvekt mot astrallegemets egoisme noe annet, som mere og mere kommer
opp, jo mere så å si de egoistiske krefter beveger seg i
astrallegemet som nu er blitt fritt. — Man føler stadig
mere ensomhet, isnende ensomhet. Det hører også med til det
som man opplever i den indre bølgegang, den isnende ensomhet. Og
denne isnende ensomhet er det som kurerer en fra å la egoismen
ta overhånd, og man har oppdradd seg riktig, når man
på dette punkt i sin okkulte utvikling kan føle side ved
side denne drift til å være alt ved seg selv og for seg
selv, — men også kan føle den kjølige ensomhet
nærme seg.
Det er likeså viktig å ha denne følelse, som
litt efter litt å nærme seg til Paradisimaginasjonen. Og
når disse to krefter, egoismen som utvider seg til
verdensinteresser, og den kjølige ensomhet virker sammen, da
nærmer man seg mere og mere paradisimaginasjonen. Og når
disse er opptrådt med den tilsvarende livfullhet, når den
virkelig er der, da er også tidspunktet kommet, at man på
den helt riktige måten opplever møtet med terskelens
vokter. Det er vanskelig på engang å karakterisere denne
terskelens vokter, — jeg har jo gjort det på forskjellige
steder i våre antroposofiske betraktninger. Idag skal det komme
mindre an på å karakterisere denne terskelens vokter enn
på den indre opplevelse av det menneskelige hyller og det
menneskelige Selv. — Kommer man altså nær
Paradisimaginasjonen, det vil si blir den stadig mere levende, og
møter man så terskelens vokter, da føler man
først riktig sterkt de skildrede magnetiske krefter, — og
idet man står likeoverfor terskelens vokter, føler man seg
— og det er en forferdelig rystende følelse — som
lenket, som fastbundet. For alle disse magnetiske krefter som trekker
en ned til det personlige de utøver nu sin sterkeste
innflytelse, og bare når man har bragt det så langt,
når den isnende ensomhet er blitt slik til oppdrager, at man er
istand til å gjøre virkelige verdensinteresser til sine
interesser, da først kommer man forbi terskelens vokter, og da
kan man føle det som man kan kalle: man forener seg med
Paradisimaginasjonen, man blir til ett med den. Man føler seg da
inne i den. — Denne følelse, å føle seg inne i
den — det er som å føle seg berettiget til å
vere delaktig i verdensinteressene slik at man kan tilstå for
seg selv: Ja, du har lov til å gjøre dine egne interesser
gjeldende, for de er nu verdensinteressene. — Men kommer man
ikke forbi, har man ennu ikke vunnet nok almeninteresser, da trekker
de personlige interesser en tilbake og da inntrer det som man i
okkultismen kaller: Man kommer ikke forbi terskelens vokter. Da
formørker disse personlige interesser Paradisimaginasjonen,
— da når man så å si til enkelte stykker av den,
får utydelige inntrykk, men ikke fullstendige, og man blir igjen
revet tilbake til det personlige liv. Men da kan det tilfelle inntre,
at man til en viss grad har fått muligheten til å ha
klarsynte opplevelser. Men disse klarsynte opplevelser er da
først riktige Maya-opplevelser, de kan være helt
misvisende, for de er overalt gjennomtrukket og omtåket av de
personlige interesser. Ved en slik opplevelse begriper man først
fullt ut, blir det så å si først alvor for en, hvordan
de personlige interesser må være gått over til
verdensinteresser, hvis man vil se det som virkelig er riktig i den
åndelige verden. Det er virkelig slik at man ikke riktig kan tro
det før, da jo de personlige interesser taler mot denne tro, men
på det skildrede sted merker man det nok.
Vi befinner oss her ved et så å si riktig voget
punkt i skildringen av okkulte forhold, dog skal det forsøkes
også å betegne de neste skritt på en slik måte,
som de da viser seg, ut fra okkultistens erfaring, og slik som de
må gis, når det kan regnes med at tilhørerne
forsøker på å gjøre disse ting på en viss
måte til sin sjels eiendom, forsøker på å arbeide
videre på dem, for i tørre abstrakte begreper kan man ikke
gi disse ting, man må forsøke å tegne efter det som
viser seg for den klarsynte betraktning. Nu må denne klarsynte
anskuelse ikke forståes slik som om den kunne tegnes med stivnet
skjematisk nødvendighet, men det, jeg vil skildre er igjen en
typisk opplevelse, likesom paradisopplevelsen, og man må
egentlig ha denne opplevelsen for siden å kunne gjøre det
klart for seg hva egentlig erkjennelsen er for noe og hva som
egentlig er okkult skuen. — Før kan man ikke ha noe riktig
begrep om det, jeg mener intet opplevet begrep om okkult
skuen, men man kan, når slike ting er blitt skildret for en,
forstå selv slike ting, når man anvender sin sunne
menneskeforstand. Men det må engang skildres slik som det nu
engang kan skildres ut fra beskuelsen.
Jeg
antar hypotetisk at et menneske er kommet forbi terskelens vokter,
har feiret sin forening med paradisimaginasjonen, føler seg slik
i den som om nu denne Paradisimaginasjon var blitt dets eget
større astrale hylle. Altså slik at det riktignok ennu
nøye føler sitt astrallegeme i og for seg, så at det
vet: dette er sammenhengende med Selvet, men at dette astrallegeme
samtidig utvider sine interesser til alt det, som angår
Paradisimaginasjonens ting og vesener.
Når mennesket har feiret denne forening med
paradisimaginasjonen, da kan det ha omtrent følgende inntrykk:
Det vil iaktta sitt eget astrallegeme som tilhørende seg selv,
— og når det så tilstrekkelig har følt
det, som
nettopp er blitt skildret som isnende ensomhet, da vil denne
følelse være en kraft i mennesket, — og denne
følelse av isnende ensomhet vil bevare det fra bare å se
seg selv, når det har feiret foreningen med
Paradisimaginasjonen. — Ved det vil man likesom skaffe seg
organet til å skue andre vesener. — Dets okkulte blikk vil
først falle på et annet vesen, på et vesen, som vil
gjøre et særlig inntrykk på det derved, at det vil
vise seg å ligne en selv. Mennesket selv føler seg i Selvet
og i sitt astrallegeme, det andre vesen vil foreløbig også
komme tilsyne med et Selv og et astrallegeme. Saken kommer derav, at
de egenskaper og krefter, som mennesket bringer med seg for et slikt
øyeblikk bevirker at det nettopp kan skue et slikt vesen, som
fremstiller seg som i et selv og i et astrallegeme. — Nu vil
mennesket føle det følgende — og denne følelsen
blir bevirket av den isnende ensomhet, som det har lært å
tåle.
Dets astrallegeme vil i sine kraftvirkninger fremstille seg
slik som om det ville strømme oppover. Skulle jeg fremstille det
skjematisk, da måtte jeg tegne det slik — men som sagt jeg
gjør bare en rent skjematisk tegning. — Selvet tegner jeg
som en kometkjerne og astrallegemet som en oppadsvevende komethale.
— Men det er skjematisk, for man skuer et vesen, man skuer seg
selv som et vesen — og anskuelsen er meget mere komplisert enn
anskuelsen av det egne vesen som fysisk menneske. Det annet vesen som
man ser hen på, ser man også i dets Selv. Som sagt, det er
en typisk opplevelse, det er ment slik, at helt enkelt blikket
først faller på et slikt vesen, — men man føler:
Dette vesen står ikke i en slik sfære av isnende ensomhet
som man selv, og derved viser det astrallegemet som rettet nedover.
— Det er høyst betydningsfullt å oppleve dette:
å føle seg selv som et astrallegeme som åpner seg
oppover, utfolder sine kraftvirkninger oppover, vil strømme
oppad, og så se den annen, det andre vesen som et Selv, hvis
astrallegeme utfolder sine kreft er nedover. — Likeoverfor denne
typiske opplevelse dukker det nu opp i selvbevisstheten noe som
dette: Du er uheldig stillet, du er mindre verd enn dette annet
vesen. Det verdifulle hos dette andre vesen er, at det kan åpne
sitt astrallegeme nedover, likesom kan utgyde sine krefter nedover.
Det er noe verdifullt ved dette vesen. Og man får det inntrykk,
at man jo har forlatt den fysiske verden. Kreftene som fra den annens
astrallegeme går nedover de går til den fysiske verden og
virker der som velsignelseskrefter, kort sagt man har det inntrykk,
at man står likeoverfor et vesen som får lov til å
sende ned til jorden som en velsignende åndsregn det som det har
tilegnet seg i den åndelige verden, men selv kan man ikke
dirigere sitt astrallegeme nedover, det vil oppover. — Man
får den følelse, at man derved er mindre verd, fordi man
ikke kan dirigere astrallegemet nedover. Og man får videre
følgende følelse: Denne bevissthet, som er oppstått
der i deg, den må føre deg til en åndelig (dåd)
gjerning. En åndelig beslutning modnes. — Den
åndelige beslutning som modnes er, at man bærer sin
ensomhet hen til dette annet vesen, og at man lar sin kulde oppvarme
ved det annet vesens varme, at
man forener seg med dette annet vesen. — Man har et
øyeblikk det inntrykk — som om nu bevisstheten ville
slukne, som om man hadde bevirket et slags avlivning av sitt eget
vesen, som en slags forbrenning av sitt eget vesen. Da inntrer det,
som man kan betegne slik: I den selvbevissthet som allerede
følte seg likesom utslukt bryter nu noe inn som man først
nu lærer å kjenne: nemlig inspirasjonen. Man føler
seg inspirert. Det er som en samtale, som en typisk samtale som nu
føres med et vesen, som man bare lærer å kjenne fordi
det lar en få del i sin inspirasjon. — Er man istand til
virkelig å forstå det, som dette vesen sender inn som sin
inspirerende stemme, da vil man kunne oversette det, som dette
inspirerende vesen sier til omtrent disse ord: Fordi du har funnet
veien til det andre og har forenet deg med dets offer-regn, så
får du lov til med ham og i ham å vende tilbake til jorden,
og jeg vil på jorden sette deg til hans vokter. Og man har
følelsen av at man derved har opptatt i sin sjel noe uendelig
betydningsfullt ved at man fikk lov til å høre disse ord
— ordene ved inspirasjonen. — Det finnes i
det åndelige et vesen, som er verdifullere, enn en selv som
velsignende får utgyde sin astralitet nedover. At man får
forene seg med det, og at man, når man er ankommet nede kan
få være dets vokter, — gjennom dette inntrykk
lærer man først å forstå, hvordan man som fysisk
menneske som går omkring på jorden, virkelig forholder seg
med sitt fysiske- og eterhylle til det, som blir impregnert i en, i
Selvet og i astrallegemet som høyere krefter. Man er, med det
man har som fysisk- og eterhylle, vokteren av det, som skal utvikle
seg videre og videre til høyere sfærer. Og i den indre
opplevelse har man egentlig først en riktig, sann
forståelse av de ytre hyllers forhold til menneskets indre
vesen, når man føler det ytre vesen som vokter for det
indre vesen.
Men, når man nu er kommet forbi Terskelens vokter, blir
denne opplevelsen som jeg har skildret her ikke den eneste, men den
blir fulgt av en annen. Først har jeg skildret for Dem den rent
klarsynte og inspirerte opplevelse som man kan ha, når man
utenfor det fysiske legeme og eterlegemet er kommet til å forene
seg med Paradisimaginasjonen, og så får den inspirasjon som
først egentlig gir en et begrep om hyllenes forhold. Men
når man er kommet forbi denne terskelens vokter da slutter seg
til dette første inntrykk et annet. Blikket åpner seg
likesom forbi terskelens vokter og ned til den fysiske verden. Jeg
tegner denne strek som grenselinjen mellom de høyere
åndelige verdener og den fysiske verden, så at der oppe
skulle være de åndelige verdeners gebet og der nedenfor den
fysiske verdens. Nu ser man likesom ned i den fysiske
verden, og da opptrer et annet billede, det billede at man selv
står hernede som menneske. Man legger merke til sitt
astrallegeme, men dette astrallegeme som nu viser seg som i
speilbilleder rettet nedover, det vil ikke utfolde kraften til å
strømme hen til den åndelige verden. Det blir likesom
klebende og hengende ved det fysiske plan, det løfter seg ikke
mot høyden. Man ser også det annet vesens speilbillede:
dets astrallegeme strømmer oppad. Man har den følelse:
dette astrallegeme strømmer inn i den åndelige verden. Man
ser seg selv, man ser den annen, man har denne følelse: Du
står dernede ennu en gang til, istedetfor det annet vesen,
står et virkelig annet menneske dernede, det er et menneske
— det er bedre enn du er, dets astrallegeme streber oppad,
går som røk oppad. — Ditt astrallegeme streber ned
mot jorden, går som røk nedover. Man får en
følelse av det Selv som lever inne i en, idet
man ser ned der, og man får det fryktelige inntrykk: I deg gryr
en beslutning, en fryktelig beslutning — den beslutning å
drepe den annen, som du føler er bedre enn deg. — Man vet:
denne beslutning kommer ikke helt fra Selvet, for Selvet har man
deroppe. Det er et annet vesen som der nede taler ut av en, men det
inngir en beslutningen til å drepe den annen. — Og nu
hører man påny den stemmen, som før inspirerte
inspirasjonen, men nu som en forferdelig hevnende stemme: Hvor er din
bror? Og fra dette selv løsriver motstemmen seg fra den
foregående: Derved at du har forenet deg med det annet vesens
velsignende makter, vil den utgyde deg nedover med disse velsignende
makter, og jeg vil gjøre deg til vokteren for det annet vesen.
Nu løsriver følgende ord seg fra dette vesen, som man
erkjenner som seg selv: Jeg vil ikke være min brors vokter.
Først beslutningen til å drepe den annen, så protesten
mot stemmen, som var således inspirerende: Jeg innsetter deg,
fordi du har villet forene din kulde med den annens varme til vokter
for denne andre, — så protesten: Jeg vil ikke være
vokteren. — Har man hatt denne imaginative opplevelse, da vet
man hva et menneske kan være istand til, og da vet man frem for
alt dette ene, at de edleste ting i de åndelige verdener, kan
bli til de frykteligste ting i den fysiske verden, når det blir
snudd opp ned på dem. Man vet da at ved fordreielsen av den
edleste offervillighet kan det på bunnen av menneskets sjel
oppstå det ønske å drepe sitt medmenneske. — Fra
dette øyeblikk av vet man hva det er ment med Kain og
Abelhistorien i Bibelen, men også først fra dette moment,
for Kain og Abelhistorien er intet annet enn gjengivelsen av en
okkult opplevelse, og da nettopp denne, som nu er blitt omtalt. Hvis
skriveren av kain og Abelhistorien hadde kunnet skildre det som er
foregått med mennesket før tidspunktet for
paradishistorien av andre grunner enn de som forelå i
menneskehetsutviklingen, da ville han ha skildret det første,
det øverste på tegningen. Men nu begynner han med
paradishistorien og skildrer speilbilledet, for slik følte Kain
likeoverfor Abel før det tidspunkt i jordutviklingen som er
antydet ved Paradishistorien, slik følte Kain likeoverfor Abel
som det er antydet ovenfor. — Og efter fristelsen, og efter
tapet av den anskuelse, som igjen blir vunnet ved okkult skuen
gjennom paradisimaginasjonen, var hos Kain offervilligheten gått
over i det som opptrer hernede. — Og sjelens ønske om
å drepe den annen hadde i virkeligheten forandret seg. Og ropet
som meddeles oss i Bibelen: skal jeg være min brors vokter? det
er speilbilledet av den annen imaginasjon: Jeg vil her nede på
jorden innsette deg til den annens vokter.
Nettopp ut fra denne fremstilling, ser De —
vil De kunne forstå at slike typiske opplevelser sikkert er
betydningsfulle, for de danner en viss forbindelse
mellom det som vi kan være idag, og de
almene menneskehetsinteresser. Men på samme tid viser de oss
helt tydelig at nettopp det, som vi opplever ved dem i det
opp og ned bølgende sjeleliv er hovedsaken: at det er hovedsaken
å føle, hvordan menneskehetsutviklingen har gjort dette
kolossale sprang fra det jeg har skildret for Dem som den
første, så å si før-jordiske imaginasjon, til det
som blir stillet frem i Kain og Abelhistorien som menneske hets
begivenhet efter utdrivelsen av paradiset, efter den
utdrivelse som førte til å gjøre terskelens vokter
usynlig for menneskene. — Bekjentskapet med dette sprang i
menneskehetens utvikling viser oss først egentlig hva dette
jordiske menneske er: for når man helt igjennom føler
det som nu er fortalt, da erfarer man — litt efter litt
— hvordan dette jordmenneske — slik som det er stillet
på jorden, — likesom er blitt forandret til det motsatte
av det, det engang var. — Og helt sikkert vet man hva man
ville ha blitt til hvis intet annet var inntrådt. Hadde man
uten alt det andre simpelthen utfoldet seg i denne jordutvikling, da
ville man ha visst, hva det er gjenspeilingen av på jorden. Det
måtte man fra først av ikke vite. I grunnen er det
først i vår tid blitt mulig for menneskene å få
vite hva Kain og Abelhistorien er et speilbillede av: at den er et
speilbillede av et stort offer. Alt det som var oppe, som var
før—paradisisk ble tilhyllet, idet vokteren selv tilhyllet
det, idet med andre ord menneskene ble drevet ut fra paradiset. Og
det kunne bare skje derved, at menneskets fysiske og eterlegemet nu
ble slik gjennomsyret med krefter, så at mennesket ikke
utfører det som fremstiller seg som speilbillede — for
helt sikkert ville mennesket utføre det, hvis det følte alt
det, som er i astrallegemet. Det fysiske legeme og eterlegemet
bedøver mennesket så dypt, at ønsket i ham om å
drepe den annen ikke blir til en kjennsgjerning.
Betenk hva der er sagt med denne enkle setning:
Derved at de gode, fremadskridende guddommelig—åndelige
makter har gitt mennesket dets fysiske og eterlegeme slik, at det
ikke kan se tilbake, derved blir tillike noe som en slags
bedøvelse utgytt over ønsket om krigen alle mot alle. Dette
ønske blir ikke levende i sjelen, fordi menneskets fysiske og
eterlegemet er blitt slik tilberedt at dette ønske blir
bedøvet. Mennesket kan ikke se sitt astrallegeme, derfor blir
også dette ønske ukjent for ham, han utfører det ikke.
— Når man virkelig vil skildre astrallegemet i dets
vekselvirkning med Selvet, da må man skildre ting, som ikke bare
faktisk forblir
skjult for menneskenaturen, men som også må forbli
skjult. Men hva er nu skjedd ved at dette og lignende ønsker som
går ut på tilintetgjørelsen, på ødeleggelsen
av det som binder det menneskelige og alt annet sammen på det
fysiske plan er overdøvet? De er neddempet, den menneskelige
sjel føler dem bare avdempet, føler dem så å si
bare svakt. Og denne svake følelse av disse ønsker, som
ville være så fryktelige hvis mennesket ville leve dem ut
slik som de egentlig er, det er den virkelige menneskelige
erkjennelse på jorden. —
Jeg uttaler hermed først definisjonen av hva
den menneskelige erkjennelse på jorden er. Denne menneskelige
erkjennelse på jorden er de neddempede ødeleggelsesdrifter.
Schiwa i sin forferdeligste makt så sterkt avstumpet, at
han ikke utlever seg, men likesom er blitt luvslitt, blitt utpresset
til den menneskelige forestillingsverden, det er det indre livs
Maja, det er menneskets erkjennelse. Slik måtte erkjennelsen
avsvekkes, slik måtte driftene og de indre krefter neddempes,
forat det fra først av forferdelige, som Ahriman regjerer i
— (for fra først av er det Ahriman som ansporer dette
ønske -) forat Ahrimans makt kunne avsvekkes, slik at mennesket
ikke skulle utleve Ahriman og derved stadig gjøre seg til
Schiwas tjener. — Det som er summen av disse krefter måtte
neddempes slik, at de bare virker så meget i mennesket at det
med sine begreper og ideer kan sette seg inn i de andre vesener.
—
Forsøker man med et begrep å
gjennomtrenge et annet vesen, forsøker man å senke sin
forestilling ned i en annens vesen, da er denne forestilling, som er
senket ned i en annens vesen, Kains avstumpede våpen som ble
støtt inn i Abel. Og at dette våpen ble så avsvekket,
det muliggjorde, at det, som med et rykk ble snudd om til det
motsatte, går over til evolusjon. — Og så kommer
mennesket i langsom evolusjon gjennom alltid fortsatt styrkning av
erkjennelsene til litt efter litt å utvikle det, som det ikke
fikk lov til å utleve i den fysiske verden, fordi det der er
blitt ødeleggelsesdrift — får utvikle det først
til den objektive erkjennelse, så til den
imaginative erkjennelse, som allerede går
inn i den annens vesen, til den inspirative erkjennelse
som trenger ennu dypere inn i den annens vesen og
til den intuitive erkjennelse, som går helt inn i
det, men åndelig selv lever videre med den annen i det annet
vesen.- Slik kjemper vi oss litt efter litt frem til å begripe,
hva dette Selv egentlig er. –
Astrallegemet er, — betraktet ut fra sin innerste natur
den store egoist. Selvet
er mere enn den store egoist, det vil ikke bare seg selv, det
vil også seg selv i den annen, det vil også gå over i
den annen. Og erkjennelsen, slik som den er vunnet på jorden, er
den avstumpede trang til å gå over i det annet vesen, til
å utvide alt det, man er, ikke bare i seg selv, men videre ut
over seg selv, inn i det annet. Det er en stigning av egoismen ut
over seg selv. Ser De først og fremst på denne
erkjennelsens kilde, da vil De forstå, at det overalt foreligger
en mulighet for å misbruke denne erkjennelse, for i det
øyeblikk, da denne erkjennelse tar feil, blir den med en gang
til misbruk, når denne erkjennelse da virkelig er en erkjennelse
i Selvet. — bare ved at man skrider fremover, gjør denne
inntrengen i det annet mere og mere åndelig, og —
fra det til verdensinteresser utvidede astrallegeme
når til å gi avkall
på enhver inntrengen i det annet vesen, — at man
fullstendig uberørt lar dette annet bestå i seg selv, at
man stiller den annens interesser høyere enn sine egne
interesser, — bare derved gjør man seg moden til å
stige oppover i erkjennelse. — Uten dette kan man allikevel
ikke erkjenne et vesen fra angelois hierarki. Er man ikke nådd
til det, at man er mere interessert i angeloienes indre enn i sitt
eget, har man mere interesse for sitt eget vesen enn for angeloienes
vesen, da kan man ikke erkjenne angeloiene. — Man må
altså oppdra først seg selv til verdensinteresser, og
så til de interesser; som går ennu videre, slik at andre
kan være viktigere for en enn man selv. I det Øyeblikk da
man forsøker å bringe Selvet videre i de okkulte
opplevelser, og dog dette Selv er verdifullere for en enn de andre
vesener, som man vil erkjenne, i det øyeblikk er villfarelsen
der. Og her når De forfølger denne tankegang, kommer De
egentlig til en virkelig forestilling om det, som er sort magi, for
den sorte magi begynner der, hvor den okkulte virksomhet blir
båret inn i verden, uten at man er istand til først å
utvikle sine interesser til verdensinteresser, uten at man kan skatte
andre interesser mere enn sine egne interesser. —
Slike ting
kan egentlig bare gis slik, at man gir en impuls til forestillingene,
for de er for betydningsfulle til at man kunne gi mere enn en impuls
til dem. Jeg ville vise hvordan man litt efter litt kan komme til
å erkjenne det, som lever i vårt indre som astrallegeme og
Selv i sine sanne skikkelser, og ikke i Maja, for slik som mennesket
opplever sitt astrallegeme i sitt indre, slik er det ikke i det
virkelige astrallegeme, men det er astrallegemet som det avspeiler
seg i eterlegemet. Og det som mennesket kaller Selvet er ikke det
virkelige jeg, det er jeget slik som det avspeiler seg i det fysiske
legeme. — Mennesket opplever bare speilbilleder av sitt indre.
Og ville det umodent oppleve utformningene av det egne indre
astrallegeme og jeg, så ville ødeleggelsesdrifter
oppstå i det, da ville det bli et aggresivt vesen, da ville
lysten til å skade oppstå i det. Og disse ting ligger jo
til grunn for hver sort magi. Selv om også de veier den sorte
magi går er svært forskjellige, effekten som de oppnår
har alltid noe av et forbund med Ahriman eller med Schiwa. — Og
bare derved lærer man å erkjenne astrallegemet og jeget i
deres virkelige skikkelser at man vet: Man får bare lære
å erkjenne dem, når man samtidig sier ja til den
nødvendighet at de må utvikle seg og gjøre seg verdige
til å være det, som de skal være. —
Astrallegemets innerste natur er egoismen, —
men idealet må være å få lov til å være
egoist fordi verdensinteressene blir ens egne interesser. Idealet
må være å få lov til å dukke under i det
annet vesen, fordi viljen er der til i det annet vesen ikke å
søke seg selv og sine interesser, men å finne det annet
vesen mere betydningsfullt enn seg selv. — Selvoppdragelsen
må gå så langt at man føler billedet ovenfor i
hele dets okkult-moralske betydning, at man litt efter litt omdanner
dette billedet — det som man selv er — slik at de egne
affekter, de egne drifter, begjær, lidenskaper ikke kan varme
en, men ved at man lever seg inn i astrallegemet, lever seg inn i
isnende ensomhet og derved åpner seg for varmen, det vil si, den
varme interesse, som strømmer ut fra de andre verdener, og som
vil forene seg med de velsignende krefter, som går ut fra dette
andres vesen.
Dermed er det gitt oss et utgangspunkt for at vi litt efter litt kan
oppløftes til de høyere hierarkier i deres virkelige
skikkelse. Vi når ellers ikke opp i de høyere hierarkiers
vesener, hvis vi ikke er istand til å stille oss verdig
likeoverfor denne imaginasjon og inspirasjon slik som de er skildret,
og holde ut deres motbillede, det vil si, mulighetene i den
menneskelige naturs dyp, da den ble kastet ut fra de åndelige
verdener ned til den fysiske verden. Vil man ikke se dobbeltbilledet
Kain og Abel nede, seg selv og representanten for sitt høyere
Selv, men også formidleren mellom seg og de høyere
hierarkier, kan man ikke stige opp.
Men, er
man istand til å kultivere i seg den følelse som er antydet
her, da opplever man sitt Selv, og ut fra dette adgangen til
hierarkiene av de høyere ordener.
|